Første Steg nr. 2-2014

ET MØTE MED MAY BRITT DRUGLI

KARTLEGGING – De pedagogiske miljøene rommer mange forskjellige tradi- sjoner, sier Drugli, – noen er for og andre er imot kartlegging, noen er for og noen er imot evidensbaserte metoder, eller kvantitativ forskning. – Selv er jeg ingen tilhenger av at alle barn skal kartlegges

gikken, sier hun. – Alle studenter får vel litt når det gjelder kunnskap omdeminste, men fortsatt er pensumet uttrykk for at det er de eldre barnas behov man tenker mest på. TILKNYTNINGSTEORIEN Drugli har arbeidet mye med det som kalles tilknytningsteo-

rien, somhunmener viser hvor viktig det ermed sosiale relasjoner – gene- relt for oss alle, men i særdeleshet for små barn, ettersom disse er helt avhengige av sine voksne omsorgs- personer, først og fremst foreldrene, men snart også førskolelærere og andre i barnehagepersonalet. – Når det gjelder små barn, er tilknytningsteorien ganske enkelt teorien om de nære relasjonenes

for enhver pris, og jeg ingen tilhenger av å kjøre alle barn gjennomevidens- baserte programmer. Jeg er imidler- tid veldig tilhenger av å kunne hjelpe barn i risikosonen, og at personalet har god kompetanse på en rekke områder. Noen ganger betyr dette bruk av evidensbaserte metoder. Pedagoger bør generelt være opptatt av at detman gjør, faktisk virker. Har barnehagen et barn somikke utvikler

INTERVJUET: May Britt Drugli (55, may.b.drugli@ ntnu.no) er professor i pedagogikk ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge, psykisk helse og barnevern, RKBU, ved Norges teknisk- naturvitenskapelige universitet, NTNU, iTrondheim. Hunarbeiderfortidenmedflereforskningsprosjekter i barnehagen. Hun er en flittig benyttet foredrags- og kursholder innen sitt fagfelt, og hun har gitt ut en rekke bøker, i år Liten i barnehagen – Forskning, teori og praksis (Cappelen Damm Akademisk).

betydning og hvilke konsekvenser det får for små barndersom en god relasjonskvalitet ikke faller på plass tidlig i livet, sier hun. –Hvis vi skal feste lit til tilknytningsteorien, vil de erfarin- gene det lille barnet gjør segmed sine nære omsorgspersoner, føre til at barnet lager seg kognitive kart som angir barnets verdi i forhold til andre mennesker. Det kognitive kartet for- teller barnet hva det kan forvente av andre mennesker. Først ute av «andre mennesker» er naturligvis foreldrene, de lager så å si det første «scriptet» til det kognitive kartet, sier Drugli. Barn som ikke blir sett, eller sett bare av og til, fordi forel- drene selv av forskjellige årsaker befinner seg i risikosonen, vil ifølge Drugli begynne i barnehagen med uklare oppfatninger av sin egen verdi og av hvordan de selv kan påvirke samspill. De vil lett gå inn i samspill påmåter somDrugli karakteriserer som «ikke helt adekvate». –Hjemme har barnet lært seg at dersomdetmaser nok, kan det i detminste noen ganger få oppmerksomhet. I barnehagen er situasjonen den at det er flere barn per barnehagelærer eller assistent, og alle trenger den voksnes oppmerksomhet i større ellermindre grad, sier hun. –Når så barnet fra risikohjemmet tyr til masing og enda mer masing og kanskje til aggressiv atferd for å tiltvinge seg oppmerksomhet, vil det ofte skape irritasjon blant de voksne. De blir kanskje sinte på barnet. De avviser det. Barnet havner i vond sirkel, det oppnår ikke trygghet, og trygghet er alfa og omega for små barns velferd og utvikling, og klarer verken å utforske eller lære. Drugli poengterer at disse barna fordrer en særlig bevissthet hos barnehagelærerne og det øvrige personalet: – De må ikke bli irriterte, de må ikke bli sinte. De må se barnet og sette seg inn i dets livssituasjon, gi det trygghet, og bare på den måten kan de klare å snu barnets tilværelse til noe bedre. – Barn trenger ikke å bli møtt optimalt alltid, men de må alltid bli møtt godt nok, legger hun til.

seg tilfredsstillende språklig, er det bra at barnehagen har et godt kartleggingsverktøy som kan brukes til å hjelpe barnet. Verktøyet trenger jo ikke av den grunn bli brukt på alle barna i barnehagen! – Jeg er tilhenger av tverrfaglige miljøer, fastslår Drugli. –Vedmin arbeidsplass RKBUarbeider det pedagoger, psyko- loger, psykiatere, sosiologer, sosialantropologer, etc., og min mening er at skal vi forstå barn, trenger vi alle de kunnskapene og verktøyene som disse fagfolkene besitter. Det finnes aldri kun ett svar. Kunnskap og verktøy må imidlertid brukes med klokskap for å komme barna til gode. –Ett verktøy virker godt når det gjelder ett barn, men ikke i det hele tatt når det gjelder at annet. Det andre barnet trenger et annet verktøy. Derfor er jeg motstander av fagfolks kjepp- hestridning og profesjonskamper, sier hun. BARNEVERNOGSKOLE Noe av denne kjepphestridningenmener Drugli hun ser i for- holdetmellombarnehage og barnevern ogmellombarnehage og skole. – Samarbeidet mellom barnehage og barnevern er ikke alltid godt nok, og det har barnevernet hovedansvaret for, sier hun. –Barnehagene vil gjerne ha samarbeidmed barnevernet, men noen av dem har gitt opp å melde saker til barnevernet fordi barnevernet er lite flinke til å melde tilbake til barne- hagene i aktuelle saker. Imange kommuner fungerer heldigvis samarbeidet utmerket og til beste for barna. En annen sak er at barnehagelærerne ofte mangler kom- petanse til å se risikobarna godt nok, noe de ifølge Drugli selv gjerne innrømmer. For tiden er hun involvert i det treårige Barn i Midt-Norge -prosjektet, somnettopp handler omsam- arbeidet barnehage – barnevern om risikobarn. Når det gjelder samarbeidet mellom barnehage og skole

30 | første steg nr 2 | 2014