Første Steg nr. 2-2014

ENANSVARLIGMÅTE ÅYTRE SEGPÅ

hver dag i møtet med menneskene i barnehagen. Men vi forholder oss også til loven, til rammeplan og stortingsbe- stemmelser, de ligger der somet grunn- lag for beslutningene som skal tas. Det er ikke snakk om å sveve avgårde i et ubestemmelig rom, hvor beslutninger tas helt vilkårlig og vi ikke forholder oss til noe som helst. Dette opplever jeg er et vel brukt argument i barnehagen, et vel brukt argument for å opprettholde rigide regler i vår praksis. «Men hvis én får lov, da kommer alle til å ville gjøre det», hører jeg ofte når regler holder på å brytes. Det er denne tviholdingen på reglene som førsteprioritet jeg er skeptisk til, og som jeg mener blir uetisk. Regelen får førsteprioritet, og argumentet blir at det kommer til å oppstå totalt kaos. Hvis Trine og Lina får lov til å leke i garderoben (noe somegentlig er strengt forbudt), da er tydeligvis konsekvensen at alle barnehagens barn kommer til å befinne seg nettopp i garderoben på samme tid og leke helt vilt der. Det er denne bekymringen for kaos som for- undrer meg litt. Derrida sier at beslutningsøyeblikket inneholder galskap. Er det denne galska- pen vi er så redde for? Er ikke den bare menneskelig? Jeg undrer meg over om en praksis basert på disse ufravikelige reglene kanskje er en mindre skummel praksis å forholde seg til, for mange. Men etikk er verken enkelt eller behag- elig. En etisk pedagogikk befinner seg i mine øyne i spennet mellom regel og usikkerhet. Jeg vil ikke rope hurra for en fullstendig ustabilitet, men jeg tror både vaklingen og det usikre er viktige elementer i en etisk praksis. Om jeg for- holdermeg låst til regler og ikke har øye for forskjelligheten i allemøtene i løpet av en dag, da overser jeg og tramper på barnets annerledeshet, jeg stjeler den på et vis. Om jeg følger regelen, det som står svart på hvitt, uansett hva barnet gjør. Det er den enkle måten. Dette er for meg uetisk.

JacquesDerrida. For Derrida er det nett- opp umuligheten ved å ta en beslutning somgjør beslutningenmulig. Dette er en ganske annen forståelse av beslutning enn den tradisjonelle forståelsen i den vestlige metafysikken, hvor en forestil- ling om at beslutninger tas på grunnlag av nøye vurderinger, rasjonelle overvei- elser og fornuftig beregning er rådende. Det kan se ut til at evidensbasert fors- kning på pedagogikkfeltet ønsker å gi pedagoger sikre løsninger og svar på hvordan vi skal utøve vår praksis i barne- hagen. Det kan se ut som den vil gi oss den kunnskapen som trengs for å ta de «riktige» beslutningene til «riktig» tid. Metodene som får stempel som de «beste», det være seg Bravo-kort eller Tras, skal gi pedagoger klare, universelle retningslinjer for hvordan vi skal møte barnet i ulike situasjoner. Det kan se ut som om den kunnskapen vi får er så sikker at vi ikke trenger noe mer enn akkurat den. Dette er en tydelig objek- tivering av mennesker og menneskelig interaksjon imine øyne. Det er en objek- tivering og en sterk forenkling av noe somer langtmer komplekst enn det som kan få plass i en universell metode, og det vitner omen ganske annen forståelse av beslutningstaking og pedagogisk ansvar enn den vi finner hos Derrida. DETUSIKREOG UBESTEMMELIGE – ETISKPEDAGOGIKK Det usikre og ubestemmelige synliggjør det etiske i situasjonen. Derrida sier at beslutninger blir tatt utenfor riket av kunnskap. Selv om en vet og kan aldri så mye på forhånd, vil beslutningen kreve et sprang fra denne kunnskapen. En slik beslutning er rettferdig overfor denAndre, ettersomden higer etter å se singulariteten i denAndres annerledes- het. I motsetning til rigid å følge ett sett med regler eller normer for hvilket valg som skal tas, etterlyser Derrida denne oppmerksomheten mot hva som er det spesielle i akkurat denne situasjonen. Pedagoger står i dette paradokset

Det er det jeg prøver å simeddenne artik- kelen. Jeg forsøker å stille noen spørsmål til praksiser som blir gjentatt så mange ganger at de til slutt blir sanne. Og det eneste somer «lov». Jeg vil vise at denne spørsmålsstillingen er enmåte å ytre seg på som ansvarlige førskolelærere. Det etiske blir veldig synlig omvi forsøker å se for oss samme ignoreringseksempel, men overfører det til vår fantastiske og såkalte «voksenverden». Tenk dere at en gråtende, frustrert og irritert venninne kommer til vinkveld med resten av gjengen. «Nei, nå må vi bare ignorere henne i en periode. Jeg har prøvd det, og hun blir stille av det.» Hvorfor blir slike definisjoner og «løsninger» plutselig akseptert når det er barn vi snakker om? Så klart men- nesket foran meg blir stille, om det blir ignorert og ikkemøtt i sitt forsøk på nett- opp åmøtes. Og hva skjer egentlig når et menneske blir stille? Er denne stillheten ønskelig i det hele tatt? Jeg har flere gan- ger undret meg over hvorfor stillhet så ofte blir et tema i barnehagen. Det kan virke som om vi dras mot den på et vis, stillhet blir beviset på atman har fått til en samlingsstund, har «kontroll» på en barnegruppe, er en dyktig førskolelærer. Dette forundrermeg. Det forundrermeg at kontroll og stillhet har blitt et slags bevis på at vi er dyktige i jobben vår. At vi er dyktige førskolelærere. For meg ligger det en slags avstand i disse egenskapene. At vi ikke skal la barna komme for tett innpå oss. Et klassisk uttrykk for å beherske denne avstanden er at vi må passe på at ikke barna spiser oss opp. Jeg har selv blitt møtt av kollegaermed en stor redsel for at jeg skal bli spist opp. ÅLASEGSPISEOGBLI GREPET – ENPEDAGOGISKFORDRING Jeg har hatt gleden av å bli godt kjent med en annenfireåring. Han har lattmeg bli berørt av hele seg, og demerkeligste, underligste og fascinerende ting oppstår

første steg nr 2 | 2014 | 55