Første Steg nr. 2 -2016

Da den første barnehageloven kom i 1975 var målet med barnehagen å utvikle barnas personlighet, evne til toleranse og til å ha omsorg for andre. Her spiser barna mat i en barnepark i Sofienbergparken i Oslo på 70-tallet. Foto: Svein Erik Dahl, Samfoto

gjaldt betegnelsen barnehage, men ved voteringen over formålsparagrafens ordlyd, ble sosialkomiteens innstilling bifalt med knappest mulig margin, 53 mot 51 stemmer. Dermed ble Barnehage- loven vedtatt, med en formålsparagraf uten kristen verdiforankring. I lovens forskrifter ble «gode utviklings- og aktivitetsmuligheter» utdypet som «et godt miljø med vekt på lek og samvær med andre barn og voksne».Målet skulle være å utvikle barnas personlighet, evne til toleranse og til å ha omsorg for andre. Når det gjaldt barn med særskilte behov, var det kun de funksjonshem- mede somble trukket fremi barnehage- loven ved en egen paragraf omprioritet ved opptak. Det ble understreket at det for disse barna var «nødvendig å etablere et nært samarbeid mellom barnehage, helsestasjon og pedagogisk-psykologisk rådgivningstjeneste», men verken her eller noe annet sted i barnehageloven ble samarbeidmed skolen omtalt. Barne- hagens orientering var rettetmot hjem- met og ikke skolen. OMKAMPOMFORMÅLET Det var Arbeiderpartiet somsatt i regje- ring da barnehageloven ble vedtatt, men

formålsparagraf. Men i motsetning til ideen om et kristent formål i harmoni med skolens, ville departementet mar- kere avstand til skolen gjennom sitt forslag. FAD foreslo det enkle formålet «å sikre barn i førskolealder gode utvik- lings- og aktivitetsmuligheter i nær sam- menheng med barnas hjem». FADbruktemye plass i sin lovpropo- sisjon på å understreke at barnehagen måtte ses som et tilbud i sin egen rett, som ikke måtte innskrenkes til å for- midle kunnskaper eller trene opp rent intellektuelle ferdigheter. Barnehagen skulle kjennetegnes ved frie aktivitets- former, fordi disse imøtekom barnas trang til selvutfoldelse. Sosialkomi- teen, som behandlet lovproposisjonen før den gikk til Odelstinget, delte dette synet og understreket at barnehagens hovedoppgave ville være å gi tilbud om lek og sosialt samvær, og ikke undervis- ning eller kunnskapsformidling. KAMPENOMBARNEHAGENS FORMÅL Odelstingets behandling av forslaget til barnehagelov ble en spennende affære med steile fronter i formålsparagraf- spørsmålet. Enigheten var stor når det

ved stortingsvalget i 1981 vant Høyre og dannet regjering. Våren 1982 foreslo de å innføre et kristent formål i barnehage- loven. Den påfølgende odelstingsdebat- ten ble ikkemindre spennende enn den i 1975. Etter femtimers diskusjon, inklu- dert et opptrinn der demonstranter ble vist vekk fra galleriet etter å ha sunget «Nei til kristen formålsparagraf», var det endelig duket for votering. Resultatet ble like jevnt som i 1975, men med motsatt fortegn. Det kristne formålet ble vedtatt med 39 mot 37 stemmer. Formålets første ledd ble stående som i 1975, men fikk det nye andreled- det: «Barnehagen skal hjelpe til med å gi barna en oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier». Det er her vik- tig å bemerke at endringen av formålet tydeliggjorde en forankring i kristne grunnverdier mer enn en orientering mot skolen. Det var fortsatt forholdet til familien somvar det primære, og for- målsparagrafen av 1983 skulle vise seg å bli stående, med minimale justeringer, i nesten 30 år.

Les del 3: Veien fremmot rammeplanen i Første steg nr. 3 2016.

første steg nr 2 | 2016 | 41