Første Steg nr. 3-2014

 Noen av deltakerne i KOGU 0 – 4, Prosjekt for tidlig innsats i Birkenes kommune, f.v. Cecilie Hodne, ledende helsesøster i kommunen, Mette Harberg, styrer i Natveitåsen barnehage, Pamela Aasand i pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), Kjellfrid Tveit, styrer i Engesland barnehage, og Hilde R. Høygilt, barnehagefaglig rådgiver i kommuneadministrasjonen. Hodne (cecilie.hodne@birkenes.kommune.no), Aasand (paaa@birkenes.kommune.no) og Høygilt (hiho@birkenes.kommune.no) utgjør prosjektledelsen.

listemed ganskemange punkter somvi tar sikte på å kunne arbeidemer bevisst med. Vi går inn i forskjellige situasjoner på en helt annenmåte enn hva vi gjorde før; vi tenker nytt, for eksempel omårsa- ken til at et barn slår, sier hun. – Prosjektet har forandret praksisen i barnehagene, med nyemåter å arbeide på, sierKjellfridTveit i Engeslandbarne- hage, den andre styrerenFørste steg får møte. – Ikke minst har vi blitt mer opp- merksompå noen barns behov for støtte ved overganger og ved skifte av aktivitet. Harberg supplerer: – Det har også vært viktig å trekke med de ufaglærte, assistentene. De utgjør en viktig del av det barnet møter i barnehagene. Hvor- dan de tenker og handler bestemmer hvordan de møter barna, hvordan de løser konflikter og hvordan de støtter opp der det er nødvendig. – Det er ikke barnets feil at det har lært en bestemt atferd, poengterer Hilde R. Høygilt, barnehagerådgiver i Birkenes kommune, også hun medlem av prosjektledelsen. – Et eksempelvis er det lille barnet somhar vokst opp i en flyktningeleir, og somkaster stein på de andre. Han handler ut fra hva han har lært. I flyktningeleiren har nok barnet lært at det er nødvendig å handle fysisk for å klare seg og for å komme ut av situasjoner. Når barnet gjør det samme i Norge, er det ikke akseptert. Den nye kunnskapen vi nå har fått, handler om at barnet trenger å lære seg en annen atferd. Vi må skjønne at det nå ikke er bare handler om å si nei, men at vi må hjelpe han til å lære en ny atferd – og det vil ta tid. – Barn er forskjellige, sier Tveit. – Noen barn klarer ikke skifte fokus så fort, leken endrer karakter, de strever med å følgemed, så endrer leken karak- ter igjen, og de blir hengende etter. Det

er viktig at vi forstår at det nettopp er hjelp til å henge med de trenger. – Vi kan ha lett for å tenke at bar- net ikke vil. I stedet bør vi vurdere om dette barnet strever med å forstå – eller at barnet trenger lengre tid. Her må vi voksne vokte oss vel for å ikke trå feil, sier Harberg. BARNEHAGEBARNSHELSE Hodne som er helsesøster, slår fast at barnehagen er svært viktig for småbarns helse: – Vi ved helsestasjonen har kon- takt med barnet og dets foreldre helt fra fødselen av. KOGU 0–4 har også for vår del ført til endret praksis når det gjelder vår veiledning av foreldrene. Vi har lært oss nye måter å vurdere barn på ulike alderstrinn på, og vi har oppnådd en bedre måte å samarbeide med barnehagene på, for barnehagene er jo helsestasjonens særdeles viktige samarbeidspartnere. – Det å dele felles kompetanse med personen i den andre enden når jeg tar en telefon til barnehagen for å fortelle om noe vi har observert ved helsesta- sjonen, er umåtelig viktig. De forstår hva jegmener, vi har fått felles kunnskap og kan dermed vurdere barnet ut fra samme forståelse. Prosjektet har fått konkrete og positive følger for samarbeidet mel- lombarnehage, helsestasjon og foreldre, sierHodne. –Vi tar lettere opp ting vi ser ikke er helt bra og som vi synes vi bør gjøre noe med. Vi får til samarbeidmed både foreldre/foresatte og barnehage om oppgaven. Alle barnehager i Birkenes kommune ble med på prosjektet, også de private. Alle kurs er blitt holdt to ganger, slik at halvparten av barnehagelærerne har gått den ene gangen, den andre halvparten den andre gangen, og barnehagene har prioritert kursdeltakelse. Dermed har

vikarbehovet vært minimalt. Serve- ringen ved kursene har kommunens kantiner stått for. Med prosjektmidler fraHelsedirektoratet er det således bare de vanlige lønnskostnadene kommunen har måttet stå for. Mange barn har en vanskelig bak- grunn; de trenger ikke komme fra en flyktningeleir. Barn kan komme fra hjem med vold eller neglisjering. – Slikt er følelsesmessig og kognitivt alvorlig for barnet, sier Aasand. – Gjen- nomprosjektet er jeg blitt ommulig enda mer bevisst på at det er viktig å få tatt hånd om barna tidlig. Hjernen utvikler seg mest de første seks årene, og det er i disse årene barna går i barnehagen og blir fulgt opp på helsestasjonen. Da må vi gi dem de riktige rammene og stimuliene. – I ogmed at Birkenes kommune har praktisk talt full barnehagedekning, har vi muligheter for å gi de aller fleste barna bedre forutsetninger for utvikling og læring, poengterer hun. De som har vært inne og formidlet kunnskapen i prosjektet er fysiotera- peut Unni Segberg med motorikk, psy- kolog Monica Holter med samspill, til- knytning og relasjonsbygging, pedagog Lotte Behrends ompedagogisk analyse, nevropsykolog Steen Hilling om språk, og psykologHeine Steinkopf omhjerne og atferd. Prosjektverktøyet er PAS (= Peda- gogisk Analyse System), et pedagogisk kartleggingssystem som gir forståelse for det enkelte barnets kognitive stil. Det ble utviklet i Danmark fra 1980-tallet av nevrospykolog Steen Hilling nett- opp for å fange opp hvilken pedagogikk den enkelte trenger for å utvikle seg. AS/tekst og foto

første steg nr 3 | 2014 | 19