Første Steg nr. 3-2015

VERDIFULLE SAMTALER Solstads studie viser hvor viktig det er å gi rom for samtaler i forbindelse med lesestundene i barnehagen. Samtaler underveis i høytlesningen represen- terer ifølge studien hennes, en særlig kvalitet. Barnehagepersonalet bør derfor sørge for å skape mulighet for samtale og refleksjon rundt bøkene som blir lest, gjennom samtaler barna imellom. Lesegruppene bør ikke være for store. Da kan det bli vanskeligere for barna å delta i samtalene. Frivillighet og sponta- nitet er nemlig viktige stikkord i denne sammenhengen. Solstad er ikke sikker på hvormange barnehager som følger opp lesestun- den med å samtale om det de leser. Det foreligger ikke forskning som kan dokumentere at det leses for alle barn i barnehagen, og vi vet derfor heller ikke om samtaler er en integrert del av høytlesningspraksisen. Solstad ønsker med sin forskning å sette søkelys på hva samtaler underveis i høytlesningen kan bidra til. Lesestunder for barn er ifølge Solstad å betrakte som kommunikasjonshendel- ser . Enhver kommunikasjonshandling må fortolkes av deltakerne for atmening skal produseres. Dermed er det ikke nok å konsentrere seg omoppleseren, vi må også konsentrere oss om barna, mot- takerne. De som leses for er sentrale i denne handlingen. Når mottakerne er barn, er det snakk om å dyrke fram en sakte framvoksende tolkningskom- petanse og en mer intuitiv form for fortolkning. Studien hennes viser atmange verdi- fulle initiativ fra barnas side skapes når barnehagelærernedemper sindeltakelse i samtalene. Barna skal ha lov til å avbryte med spørsmål og kommentarer. Vi må dessuten være åpne for at barns opp- levelser av tekst ogbilder ikke alltid sam- svarermedhvavi voksne tror omhvordan bøkene vil oppleves av barna. Ved å lytte til barnakanbarnehagepersonalet utvikle en lesepraksis sammenmed dem. ENVIKTIGRESSURS Hensikten med Solstads prosjekt var først og fremst å finne ut hvordan slike

video og analyserte barnas samtaler seg imellomogmed de voksne. Hun foretok åtte videoobservasjoner med 15 barn mellom fire og fem år. Observasjonene ble foretatt i tre barnehager, der fire barnehagelærere leste for fra to til tre barn av gangen. Hun fant at barnas respons på høytlesningen kunne deles de i tre kategoriene forhandlinger om mening , lek og meddiktning . DETREKATEGORIENE I mange tilfeller fant Solstad at barna prøvde å diskutere seg framtil enmening i bildebøkene. De diskuterte hvordan bildene skulle forstås. Ofte oppfattet barna bildene somviktigere enn teksten. Solstad mener at for barna kan teksten oppleves som flyktig, mens bildene er stabile og har en fysisk representasjon i høytlesningen. Barna stilte spørsmål ved hva bildene skulle forestille, mens andre ganger skapte bildene opposisjon, fordi barnamente bildene forestilte noe somskilte seg fra deres erfaringsverden, eller de syntes de så rare ut. Barna diskuterte og forhandlet også om i hvilken grad de kunne stole på bildene. Av og til påpekte de at det var noe som ikke stemte med bildene. Bil- dene kom ikke som ferdige pakker med mening, de kunne bety både det ene og det andre for barna det ble lest høyt for. Barna reagerte også på høytlesnin- genmed lek. Dette kaller Solstad ludisk resepsjon . Gjennom leken bearbeidet barna ord og bilder og gjennom leken oppnådde de en sterk innlevelse i tek- sten og en raffinert pendlingmellom lek og ikke-lek som kan være utfordrende for kommunikasjonsdeltakerne. Gjen- nom leken gikk barna inn i noen av rol- lene i historien og levde seg på denmåten inn i historien. Leken tydeliggjør ifølge Solstad at barna nærmest tar pauser fra bøkenes narrative forløp. Hendelsene i boka settes nærmest på ventmens barna leker. Den ludiske resepsjonen synes å fri- gjøre leserne og frisette fortolkningen av bøkene, samtidig som en subversiv kraft også blir synlig i høytlesnings- situasjonene, ifølge Solstad. Meddiktning var også en vanlig

samtaler kan være en ressurs. Hun var spesielt opptatt av barnas perspektiver og initiativer i samtalene, og hun interes- serte seg spesielt for og hva slags reflek- sjoner barna gjør seg rundt tekstene de hører. Derfor har hun først og fremst lyttet til barna for å finne ut hvordan de samtaler under lesestundene, og hvordan de kommenterer det de hører overfor barnehagepersonalet. Hun oppdaget ganske fort at barn ikke alltid er opptatt av det som de voksne ønsker at de skal være. Da en barnehage-

lærer leste høyt fra Telleboka avTorbjørn Egner, var det ikke selve tellingen som opptok barna mest, men det faktum at grisen skulle slaktes. Et av barna avbrøt ved å spørre omhva det betyr å slakte gri- sen. Det ble innledningen til en samtale om slakting av gris og kjøtt. Det Solstad finner spesielt interes- sant i dette eksempelet, er at det er et av barna som innleder til samtale om teksten de akkurat har lyttet til. Gutten stilte et spørsmål om et ord han ikke kjente. Dermed pekte guttens respons mot det å skape mening i det som de nettopp har hørt. I dette talende eksem- pelet var det med andre ord barna som tok initiativet til å skape sammenheng mellombokas og barnas egen erfarings- verden, ved å knytte bokas tema sammen med det selvopplevde. Barna dvelte ikke ved telling og regnestykker slik boka til Egner legger opp til. Solstad tok opp en del lesestunder på barnas egne opplevelser og tolkninger av tekst og bilder når de blir lest høyt for i barnehagen (privat foto). Stipendiat Trine Solstad disputerte 9. juni i år, og det gikk utmerket. Hun har i sitt doktorgradsarbeid gjort funn som påviser



første steg nr 3 | 2015 | 19