Første Steg nr. 3-2015

Denne er en gammel kjenning som Jan-Erik Frisli ringmerket for en tid tilbake. All vitenskapelig ringmerking her til lands skjer i regi av Ringmerkingssentralen ved Stavanger museum i Rogaland.

– De gjør det når de ikke har noen annen mat, sier Frisli. Det er sjelden uglemerkeren opplever at et helt kull går tapt på dennemåten. Det skjer innimellom, men ikke hvert år. Han tror det kan væremår, hønsehauk eller kattugla somhar tatt en eller begge av foreldrene. Kattugla er en av perleuglas store fiender. –Omdet er en eller begge somer tatt, er umulig å si. Jeg tror de gir opp når en av dem forsvinner. Det er strevsomt nok å være to, og det blir antageligvis umulig å være en. Aleneforeldre finnes ikke blant uglene, mener han. MINNEFORLIVET Istedenfor ringmerking, blir det arrangert begravelse. Vi begra- ver de fire uker gamle ugleungene under mose, like bortenfor treet de levde i. Etterpå får de se på ringene Frisli skulle merket demmed. Der står det et tall, et nummer og Stavangermuseum, Norway. All vitenskapelig ringmerking her til lands organiseres av Ringmerkingssentralen ved museet. Det har foregått i 100 år, og mer enn sju millioner fugler har blitt ringmerket. Ved ringmerking får man større kunnskap omhvor hekkefuglene har sine trekkveier, rasteplasser og overvintringsområder, og

det gir kunnskap om andelen ungfugler og voksne i bestanden. For Frisli utgjør det å finne igjen «egne» ugler store øyeblikk. Et annet høyde- punkt i arbeidet med ringmerkingen er å ha med grupper som barna fra Sakshaug barnehage. – Jeg liker å ha

med slike grupper, det er også viktig for interessen og rekrut- teringen. Det er noe med å oppleve natu- ren og komme tett på. Hadde ugleungene vært levende og barna holdt dem, er det noe som fester seg i et barnesinn for alltid, mener han. Uglekassa er laget av et gammelt ovnsrør for å holde måren unna; det lille rovdyret forsyner seg gjerne glupsk av egg og unger.

42 | første steg nr 3 | 2015