Første Steg nr. 3 -2016

mener det må være noen somvåger å gå imot den pedagogiske kirka. Jeg er nok rampete. Jeg liker å pirke borti etablerte sannheter og folk sommener de har fått tak i den. Min peda- gogikk dreier seg om å slippe grepet, smiler Steinsholt lurt. Å slippe grepet har han også forsøkt å gjøre i oppdragelsen av datteren på 19. – Som foreldremislykkesman alltid. Det er alltid noeman kunne gjort bedre. Jeg harmistet tålmodigheten, eller sagt noe

ning og en leder som har støttet meg. Uten dem hadde det vært ulevelig. Han elsker også å være på Høgskolen i Halden: – Der har de et lite, kreativt og levende miljø som er faglig sterk, sier han entusiastisk. STAUDERMOTMELANKOLI Han har det ikke bra hvis livskvaliteten til de han kjenner blir

jeg ikke burde gjort og andre småting jeg tenker over i dag. Jeg vet ikke omdat- teren min føler det, sier Steinsholt. Ikke noe av det pedago- gikkprofessoren har lest strekker til i barneoppdragelsen. ETMYSTERIUM – Barn er mysterier; ikke en ligning som skal løses og gå opp. Det kan ofte virke som om utdan- ningspolitikere vil at barnet skal være et matematiskproblem som det er mulig å finne en enkel løs-

dramatisk endret. Når han er på sitt mest melankolske kjøper han derfor stauder. Og planter dem i steingjerdet, hvor det er 250 fra før. – Når jeg planter ser jeg at det blir noe av det. Når staudene blomstrer trenger jeg ikke spørre: Hvorfor blomstrer de? Det er det samme spørsmålet vi stiller til barns lek i barnehagen. Hvorfor leker barn? Må alt virkelig ha en funksjon?

Kjetil Steinsholt har et spesielt kjærlighetsforhold til sommerstedet på Abelvær, vindruer og stauder. Han har skrevet over 25 bøker, den siste kom i år.

PEDAGOGIKK – ENKUNST Professoren tordner gjerne mot dagens utdanningspolitikk, somhanmener bare er opptatt av hvordan vi kan forme barnet. Hanmener pedagogikk dreier seg omen vanskelig kunst, som det ikke er lett å tilegne seg gjennom utdanning og bøker. Og sier det gjerne med dannelsesteoretikere fra 1700-tallet: – «Mennesket skal være så plastisk at det ermulig å forme det, men samtidig så selvstendig at det kan finne sin egen form.» Den balansegangen er vanskelig. Det er en kunst. Steinsholt er opptatt av at pedagogene skal ha fokus på barna i barnehagen, og se styrken i det ordinære livet, somvi sjelden tenker over. Somat han, fordi han punkterermed sykkelen på vei til jobben, plutselig ser ornamentene rundt døra på husene han sykler forbi hver dag. Han hadde sett akkurat de samme dørene før, uten å ha sett dem. –Pedagoger, sommeg selv, bør se nærmere etter, brukemer tid, det er ingenting som haster. Dette er ikke kritikk, men et annet aspekt på livet i barnehagen. Vi bør se bedre etter, vi bør løsne det pedagogiske grepet: Vi kan oppleve at det er noe som griper oss, og som vi ikke trenger å feste grep på: Barna våre.

ning på. Alle som jobber i barnehage vet at du ikke bare har med barn å gjøre, men med små mennesker med knallharde personlighetstrekk. De skal få møtes i og brynes i barnehagen, sier Steinsholt bestemt. For hamhar det viktigste vært at dat- teren selv skal få velge venner, fritidsaktiviteter og utdanning. Det eneste han har vært opptatt av er å gi henne god litteratur. – Du kan få mye livsvisdom av Hamsun, Knausgård og Strindberg, smiler Steinsholt. At datteren har ønske om å studere økonomi i stedet for pedagogikk eller andre «pratefag» tar han som et tegn på at oppdragelsen ikke har vært så verst likevel: Hun våger å gå sin egen vei. VENNERERLYKKEN For Steinsholt er lykke når de han setter pris på har det bra. Han er mye sammen med venner. Går gjerne på ski, løper eller trener med pedagogkollegaer. Og avslører at han er en melankoliker: – Jeg maler fanden på veggen altfor ofte, og bekymrer meg for alt. Jeg har egentlig ikke nervesystem til å holde på i akademia. Livet ødelegges av strategiske posisjoneringer. Jeg orker ikke blande meg inn i dette. På Universitetet i Trondheim får jeg holde påmedmitt. Jeg har mye undervis-

første steg nr 3 | 2016 | 37