Første Steg nr. 4-2014

Birgitte Fjørtoft og Morten Solheim trollbandt salen med fortellinger fra barnehagehverdagen kombinert med teori og filosofi. Fjørtoft er pedagogisk leder i en Oslo-barnehage, Solheim er seniorrådgiver i

Utdanningsforbundets sekretariat, og begge er aktive bloggere. Tilstedeværelse i barnas lek

De beskrev foredraget sitt som«noen krumspringmellom begreper og fortellinger». Krumspringene fikk de 450 deltakerne på konferansen til å lytte andektig.

og ned, når han lukker igjen døren rolig og forsiktig eller når han står og venter på at heisdørene skal møtes på midten, slik at han kan gå videre. Det ser ut som omdet er noe somtar han også. Somom han skjerper sansene, er i noe annet enn det rundt han. Gadamer skriver om lek blant annet at det handler om å gli ut av sin vanlige eksistens, vi blir fanget av noe annet. Det så sånn ut i blikket til Florian, at han ikke lenger var en del av den verdenen jeg kjente. Han var i noe annet. Og jeg kjente i hele meg at jeg ønsket meg nøkkelen inn dit. SEMERAVLEKEN –Hva er det viktigste dere vil formidle til barnehageansatte når dere snakker om tilstedeværelse i leken? – At de skal se mer av leken. Bruke mer tid på å anerkjenne og forlenge de innspillene barna kommer med. – At de må være åpne og se hva som kommer. At de må tåle barnas lek. – Og at det å ta vare på leken kanskje er en av de største utfordringene i fram- tidas barnehage. – Den formen dere brukte i foredra- get, med vekslinger mellom de konkrete hverdagsfortellingene og refleksjonene rundt dem, er det en formdere vil anbefale barnehager også å bruke? – Ja, absolutt. Det å ta historier fra hverdagen, ta opp tråden fra dem og begynne å samtale om dem, kan være en veldig finmåte å få i gang gode, faglige refleksjoner på, sier Fjørtoft og Solheim.

– Det er så fint å høre at noen kan ta utgangspunkt i enkle hverdagsfortel- linger fra barnehagen, og så sette dem inn i sammenhenger som får oss til å tenke videre, utbrøt en konferansedel- taker etter Birgitte Fjørtoft og Morten Solheims foredrag Her og der – om til- stedeværelse i barnas lek. Birgitte Fjørtoft er førskolelærermed master i førskolepedagogikk, til daglig pedagogisk leder vedThor Olsens barne- hage i Oslo. Mange vil kjenne henne fra bloggen nyecherrox.no .MortenSolheim er seniorrådgiver ved Profesjonspoli- tisk avdeling i Utdanningsforbundet, og blogger på barnehagskebetraktninger. no . Sammen greide de åpenbart å fange salen med sine «krumspring» mellom hverdagsfortellinger, filosofi og teori. DØRÅPNEREN En av Birgittes fortellinger handlet om Florian, døråpneren. Her er et utdrag: «Klikk, klakk. Klikk, klakk.» Jeg hører lyden selv om jeg er helt nederst i trappa. Lyden av dørhåndtaket som går opp og ned. Jeg ser han for meg, mens jeg går opp til andre etasje. Florian. Florian på tre år som sitter litt bøyd, lent mot døra, med hendende på dørhåndtaket som forsiktig beveger det opp og ned. «Klikk, klakk».

I begynnelsen forstod jeg ikke at det kanskje var lek. I begynnelsen så jeg bare hvordan Florian til enhver tid omtrent snek seg avgårde til nærmeste port eller dør. Hvordan blikket hans konsentrert festet seg ved åpningen og lukkingen av døren. Hvordan han kunne bli værende der i lang tid.Oghvordanhangjentokdette hver eneste dag, flere ganger om dagen. Mendet var førstnårFlorianog jegskulle gågjennomendør sammenat jegbegynte å ane viktigheten av dørhåndtaket. «Den ble ikke ordentlig lukket», sier Florian, når vi har gått gjennom døren og jeg har slengt den igjen bak oss. Jeg er allerede flere skritt nedover i gangen, men han står igjen ved åpningen. Jeg går tilbake til han. Han strekker seg opp mot håndtaket, dytter døra inn. Det er så stille at vi begge hører klikket når døra er ordentlig igjen. «Rolig og forsiktig», sier Florian og smiler. «Rolig og forsiktig». Lekens alvor begynner å ta meg. For det oppleves somalvorlig formeg, Florians måte å være med disse dørene på. Ikke alvorlig på den måten at det er tungt, trist eller skummelt. Men alvor- lig i lys av hvor viktig dette med dørene ser ut til å være for han. Lekens hellige alvor. For det ser ut som om det skjer noe med Florian når han står i lange stunder og beveger dørhåndtaket opp

10 | første steg nr 4 | 2014