Første Steg nr. 4-2014

CAMILLAELINEANDERSEN (Camilla.Andersen@hihm.no) er førstelektor ved Høgskolen i Hedmark og Ph.D.-student ved Stockholms universitet (privat foto).

hvordan perspektivene som styrings- dokumentene synes å hente inspirasjon fra, kan utfordre hverdagslige praksiser som etterlater seg en emmen følelse av diskriminering? Hudfarge og rase er tilnærmede ikke-temaer i barnehagen, og det skjer knapt noen tilnærming til temaene fra politisk hold. Oppfatninger av hudfarge og rase eksisterer imidlertid i dagens norske samfunn, og de siver inn i barnehagepraksiser på uklare måter (Andersen, under arbeid). Poenget mitt er at det vi ser med , vil gjøre oss blinde for noe annet. Og det å skulle innskrenke hva somer kvalitet, uansett omdet hand- ler om omsorg eller likeverd, kan virke mot sin hensikt. Jegvil ogsåbidra i debattenomå skape potensialer for etiske perspektiver i et barnehagefaglig landskap. Hillevi Lenz Taguchi (2010) skisserer to parallelle strømninger i dagens internasjonale barnehagelandskap; en som er opptatt av å utvide rommet for kompleksitet og forskjellighet, og en somforsøker å inn- skrenkemuligheter for kompleksitet og forskjellighet. I dette essayet plasserer jegmeg i den førstnevnte strømningen. I likhetmedLenz Taguchi er jeg inspirert av Deleuze og Guattari i min interesse for kompleksitet. Hva de to i korthet tilbyr er en positiv og affirmerende tenkning om en virke- lighet som fungerer som et komplekst

selvregulerende system, somhele tiden overgår seg selv. Hvordan kan vi leve? er spørsmålet i Deleuzes filosofi (May 2005). Formeg drar dette i en helt annen retning enn de kreftene som forsøker å utvikle teknikker for å sikre kvalitet i norske barnehager (Dahlberg, Moss & Pence 2007). De nylig nevntemangfoldsperspekti- vene somfrontes i styringsdokumenter, er riktig nok ikke teknikker, men jeg merker at jeg er redd for at de skal bli til det. Kaurel, i sin kronikk om pålegg om språkkartlegging i Oslo, etterlater seg glimt av en logikk på politisk plan der «integrering sikres ved at alle lærer norsk – at å lære norsk er kvalitet – at dette best kan oppnås gjennom bruk av språkkartlegging – som igjen bygger på bestemte forståelser av språk». Det er også en begynnende omskriv- ing av revolusjon jeg forsiktig forsøker meg på i dette essayet. Ved å veve med utgangspunkt i de tre nevnte trådene eksperimenterer jeg med å skape en annen forståelse av hva revolusjon for kvalitet i barnehager kan være, og kan- skje kan det bidra til å artikulere andre revolusjonspraksiser enn de som kan knyttes til en ’det som virker-pedago- gikk’ (Steinsholt, 2014). Praksiser som tar utgangspunkt i et revolusjonsbegrep der vi ikke alltid vet på forhånd hva som vil skje, og der utøverne finner det pro-

duktivt «to take awalk on thewild side» 1 . Å hengi seg til en revolusjonsprosess uten en klar horisont, men somsamtidig absolutt vil noe. INTETNYTTORD I BARNEHAGESAMMENHENG Desisteårenehar jeggjentattegangerog i ulike sammenhenger støtt på ordet revo- lusjon. Like før lovfestet rett til barne- hageplass for alle barn ble iverksatt, skrev eksempelvis daværende leder og nestlederiUtdanningsforbundetsbarne- hageseksjon at det nærmest hadde vært en revolusjon i barnehagesektoren de siste årene (Bjerkestrand & Stensaker 2008). De refererer blant annet til økte midler til sektoren fra politisk hold og en kraftig økning av barnehageplasser. Det er verdt å nevne at de i samme artikkel peker på at det også framovermå satses på barnehage, i form av å utdanne flere barnehagelærere, og at de oppfordrer til en mindre stille revolusjon i tiden som kommer for at dette skal kunne skje. I forbindelsemed valgkampen i 2009 uttrykte SV-leder og kunnskapsminister Kristin Halvorsen at ‘barnehagerevo- lusjonen fortsetter’, og at kvalitet og faglig tilbud i barnehagen fortsatt skal 1 Jeg er her inspirert avNinni Sandvik sitt innlegg på en workshop om forskningsmetodologi i tidlig barndom 17.10.2014. Hennes innlegg hadde tittelen «Malerier som diffraksjon».



første steg nr 4 | 2014 | 33