Første Steg nr. 4 -2016

TREÅRINGMEDBLÅMERKER For hun hadde alvoret med seg inn por- ten, fireåringen somstadig komruslende alene opp til barnehagen, fordimor bare hadde satt henne av i busslommen. Og han bar alvoret med seg inn døren, tre- åringen som stadig kom til barnehagen med blåmerker eller blåveis, og sombare ville sitte lenge, lenge i fanget å betrakte de andre på avstand. De bar alvoretmed seg inn i tankene mine, brødrene som ble hentet av barnevernet og plassert i beredskapshjem. Og han bar alvoretmed seg inn i hjertetmitt, den lille gutten som gråt etter pappaen sin, somvi alle visste at aldri ville vende tilbake. LEK IKKEBARELEK Ved å se inn i triste, redde, spørrende og sinte barneøyne lærte jeg langsomt å se litt lenger enn nesetippenmin. Gradvis tok jeg innover meg erkjennelsen av at det var langt ifra alle som hadde en så bekymringsfri barndom som den jeg hadde hatt. Samtidig hadde jeg på dette tidspunktet en varm, engasjert og dyktig leder somfikkmeg til å forstå at det som jeg så nonchalant hadde avfeid som bare lek var så veldig mye mer enn bare det. Hun hjalp meg å forstå at det å møte et barn i barnehøyde, og hviske så fint å se deg ikke bare var en hyggelig gest, men faktisk kunne bety den helt store for- skjellen på omdagen ble god eller dårlig for enkelte små. Hun ga mening til de tingene jeg kan hende allerede gjorde, men som jeg ikke hadde reflektert over betydningen av. Og hun gameg troen på at den jobben jeg gjorde faktisk utgjorde en forskjell for disse fine små mennes- kene som jeg omgamegmed. Og dermed satt jeg altså der, på et gulv i et hav av duplo og forsto at det var dette jeg skulle gjøre. Det var her, blant lek og alvor, at jeg skulle være.Med den erkjennelsen kom også et ønske ommer kunnskap. Jeg ville vite hvordan jeg best kunne håndtere de vanskelige situasjonene, hvordan jeg best kunne møte hvert enkelt barn og hvordan jeg kunne tilrettelegge for og stimulere til lek og læring i de ulike

sandkassen så dypt at vi skulle kunne vinke til menneskene i Kina. Slik varmin barnehagehverdag, min verden; preget av lek, fantasi og opplevelser. Og nå, 17 år senere, skulle jeg altså innta denne verdenen på nytt. SATTPÅGULVETOGLEKTE Jeg kjente det umiddelbart, at dette kunne jeg like. Satt på gulvet og lekte med barna hele den tiden vi var inne. De andre voksne satt ved bordet, ved en pc, var påmøter. Løp inn og ut, til og fra. Men jeg skulle ingen steder, så jeg kunne bare være der, i leken, sammen med barna. Ingen klokke å følge annet enn den somrumlet imagennår det nærmet seg lunsjtid, eller den som gjespet store munner når det nærmet seg sovetid. Det var fint. I samlingsstunden fikk jeg løse min første konflikt da tre småtas- ser ville sitte på fanget. Etter et koselig lunsjmåltid hvor barna mer enn gjerne ville dele sine kladdete leverposteiskiver medmeg, fikk jeg legge de trøtte små byl- tene i vognene sine og stryke demvarmt over kinnet til de sovnet. Deretter var det utelek, måltid igjen, og så gikk dagen mot slutten. Jeg gikk derfra med en god følelse. Og en ny avtale om å være vikar også dagen etter. BETALTFORÅBYGGE LEGO Og slik fortsatte det. Jeg ble snart over- ført til en annen barnehage sombehøvde å fylle et vikariat i et lengre engasjement. Det var ingen tvil imitt sinn da de spurte om jeg ville ha dette vikariatet, dette var jo verdens mest lettjente penger. Tenk at jeg får betalt for å leke, bygge lego og tegne! lo jeg til en venninne. Jeg var ung og tenkte sannsynligvis ikke lenger enn min egennesetipp, men jeg trivdes i job- ben, og elsket å bruke dagene til lek, her- jing og kos. Studiene ble nedprioritert: mer jobb, færre forelesninger. Ikke helt planen, men ok – jeg hadde god tid. Så jeg fortsatte. Og slik ble barnehageverdenen langsomt ogsåmin verden. Og etter hvert som jeg sank dypere inn i den, komogså alvoret snikende.

situasjonene. Slik havnet jeg på skole- benken igjen. PÅSKOLEBENKEN Jeg skulle bli barnehagelærer. Jeg ønsket mer kunnskap, flere verktøy og å utvide perspektivene mine. Jeg ønsket å finne en faglig forankring for egen praksis. Så langt en god plan. Det tokmeg fire årmed deltidsutdanning. Så en dag sto jeg der, klar for å ta et steg opp: pedagogisk leder. Mer ansvar, jeg visste det, men samtidig

Tenk at jeg får betalt for å leke, bygge lego og tegne!

– enda større mulighet til å påvirke det innholdetsomskullefylledageneibarne- hagen. Jeg var så klar på hvordan jeg ønsket det. Vi skulle være voksne som kunne forsvare våre handlinger, fordi vi bestandig skulle handle til barnets beste. Vi skulle ha tid til å stoppe opp og løfte blikket, uten å buse inn i situasjoner som vi trodde vi hadde forstått. Vi skulle være lyttende, reflekterende, lekne og aktive. Tenkte jeg. Men barnehagehverdagen, som jeg trodde jeg kjente, traffmeg som et kraftig slag. LITENTIDTILREFLEKSJON For etter fire år på skolebenken hvormitt fokus hadde vært barnet, omsorgen og det pedagogiske tilbudet, gikk jeg nå inn i en stilling hvor mesteparten av tiden og det arbeidet jeg gjorde dreide seg om personalet og organiseringen. Jeg møtte flotte medarbeidere som var der for barna, og mer demotiverte medar- beidere som virket til å komme på jobb mest for det sosiale. Felles for demvar at de alle var ufaglærte. Glade i barn? Helt



første steg nr 4 | 2016 | 67