Første Steg nr. 4 -2016

DEBATT

sikkert. Men uten noen faglig tyngde somga dembelegg for å vite hvorfor eller hvordan, var det en stor oppgave å ta fatt på – særlig i en hverdag somi seg selv var så hektisk at man ikke hadde verken tid eller rom for å reflektere rundt det en gjorde. Da ble det somskulle vært veiled- ning fort bare å oppfatte som iretteset- telser, og det somskulle vært utviklende ble demotiverende. Når man arbeider med mennesker på denne måten er det nemlig veldig viktig å få en forståelse for hvorfor man gjør som man gjør. Å bare bli fortalt hva, eller hvordan man skal gjøre ting uten at der ligger noen dypere forståelse til grunn fører gjerne til to ting: Og det å forlate rommet gjør man dessverre så altfor ofte i barnehagen. Ikke bare som pedagogisk leder, men rent generelt. I barnehagen er det ikke barna, men vi voksne som til stadighet drar Albert Åbergs velkjente «skal bare- strategi». For der ermye somskal rekkes i en virksomhet som en skulle tro kun handlet om barn. Man skal på møter og ta telefoner. Og mens man skal det må en annen vaske skap og skuffer og kjøle- skap og komfyr – fordi det er en del av HMS-hysteriet. Og hun som er syk får man ikke vikar for fordi budsjettet er for trangt, så en assistent skifter alle bleiene alene i tillegg til å tilberede lunsjen. Og når hun har gjort det må vi haste alle barna i seng før det på ny skal avvikles møter. Tikk-takk, tikk-takk. Løping hit og dit. Barnegråt og snørr. Store hen- der som tar, trøster, tørker. Ikke mykt og med god tid, slik man ønsker, men hastig, hardt og brått. Videre inn i kam- pen mot klokken. Flere barn? Ja vel. Lunsjavvikling.Møter. Kurs. Barnegråt. Veiledning. Foreldresamtaler. Observa- sjoner og kartlegging. Latter. Litt lek. Så 1) man opplever seg kritisert 2) man faller gjerne tilbake i gammeltmønster i det lede- ren forlater rommet. SKAL BARE- STRATEGI

løping igjen. Ikke i leken –men videre til neste post på programmet. Effektivt, litt fortere, litt raskere. Alltid litt raskere. Også barn som spør: hvor skal du? Kan ikke vi leke litt? Vil du sitte sammenmed meg? Og vi voksne somsvarer: snart. Jeg kommer snart. Jeg skal bare ... Og barna venter, mens vi haster videre. De sermye til ryggene våre, barnehagebarn av 2016. Og til raske bein somspringer hit og dit, mens stemmene våre ironisk nok fortel- ler demi forbifarten at vi løper ikke inne. Totalt sett: en evighet av kompromisser. Og taperne, det er barna.

det er forventet at det skal. Og dessuten: kanman i det hele tatt sette en prislapp på et menneskes fremtid? UTDANNETMEGBORT Det er en sørgelig ironi i det at jo mer utdanningman har innenfor barnehage- feltet, jo mindre tid får man sammen med dem man faktisk er der for. Slik sett føles det som om jeg har utdannet meg bort fra der hvor jeg helst vil være: til stede for barna. For denne jobben handler ikke omå hjelpe til, den handler om å være til stede med hele seg. Den handler om å se og om å støtte, slik at barna ikke baremestrer –man at de også får en sterk tro på at de kan. Det handler omå gi demfølelsen av å være så viktige og betydningsfulle som det de faktisk er, men samtidig om å gi dem en forstå- else av at også alle andre er akkurat like viktige og betydningsfulle. Den handler omå legge til rette for lek og læring, omå undre seg sammenmed, oppsøke kunn- skap, leke mer, le mer, lære mer. De vil ikke bestandig ha en parkdress ved sin side, disse barna. De skal videre. Det er de sometter hvert selv skal trekke strik- ken over buksen, dra igjen glidelåsen, få seg venner, stå for egne meninger, si ifra og bry seg om. Men vi vil være med å fylle sekkene deres, slik at de er godt utrustet når de går videre på en vei som ingen enda vet hvor fører dem. ENDRINGERMULIG Jeg tror ikke lenger på lyktemannen. Jeg tror ikke lenger atman kan grave så dype hull at man kan vinke til menneskene i Kina. Det er fantasi og finurligheter som hører barnehagelivet til.Men jeg tror på at endring er mulig. Og jeg tror på at vi kan skape en bedre barnehagehverdag enn den som så mange små møter i dag. Men vi får ikke til dette i en sektor bygget på kompromisser. Ved å få flere fagper- soner inn i barnehagen vil man også gi mer til barna. Bare slik kan politikernes regnestykke gå opp.

FRYKTFOR IKKEÅSEBARNET Jeg vet sannelig ikke helt hva jeg driver med lenger. For hver dag som går føler jeg at jeg mister stadig mer av den som jeg ønsker å være imøtemed barna. For hver dag somgår føler jeg så sterkt at jeg vil sette meg ned, ha tid, bare være der. Hele tidenmed en frykt for at noen skal gå under radaren, at det er noen jeg ikke klarer å se eller møte slik de behøver. Samtidig er det tusen andre ting som skal gjøres. Og hver av oss er dessverre bare gitt to armer. Barna er så mange etter hvert, og behovene deres er så ulike. Og på sidelinjen taler politikernemed to tunger: flere krav til barnehagene med økt læringstrykk, kartlegging og doku- mentasjoner. Samtidig ingen klare regler for bemanning, annet enn et løfte der fremme i periferien. Flere barn, færre voksne, få fagpersoner. Alt gjøres om til tall og økonomi. Men de glemmer kan- skje at et barn som ingen har hatt tid til å se, som ingen kan hende hadde tid til å lytte til når det ropte om hjelp ved å utagere, lukke inne, stenge av – vil bli en større utgift for samfunnet, når det som voksen ikke evner å håndtere livet slik

68 | første steg nr 4 | 2016