Utdanning nr 13-2014

Friminutt

Tilbakeblikk

For 50 år siden Lønnsoppgjøret 1964

Petit

Lektorlagets klare svar under uravstemningen er et uttrykk for den misnøye som nå her- sker innenfor etaten. Misnøyen gjelder først og fremst vår lønns- plassering i forhold til andre grupper vi kan sammenligne oss med. Det er gått mange år siden Lærerlønnskomi- teen og det nye regula- tiv av 1956. Siden den tiden har vi stått stille, mens andre har rykket opp.

Forbaska folk!

om hvor vondt de har det, bare fordi de vil ha det bedre. Tvi vøre!

Hilde Eskild lærer, forfatter og forteller ARKIVFOTO: PRIVAT

Jeg klarer liksom ikke være med på logikken her. Kanskje det er fordi jeg ikke er politiker. Kanskje det er fordi jeg er altfor glad i å være enig. For meg blir dette som å si: «Nei, vi kan ikke ha noe brann- vesen. Hvis vi betaler folk for å slukke branner, vil de jo gå rundt og tenne på hus. Nei, vi kan ikke ha noe helsevesen, for hvis vi betaler folk for å fikse folk, så vil de jo gå rundt og ødelegge folk.» Hvem er folk, egentlig? Du vet… folk; de som gjør livet vanskelig og som alltid skal gjøre alt galt. De som ikke skjønner noen ting. Som utnytter alle situasjoner og alltid ødelegger for alle andre. De som gjør at politikerne ikke får gjennomført det perfekte samfunnet de hadde fått gjennomført hvis det ikke var så mange irriterende folk alle steder. «Jeg tror det hadde vært mye lettere å være politiker hvis det ikke fantes folk.»

Den høgre skolen nr. 12/1964

Før hadde Aftenposten et artig lite intervju bak- erst i A-magasinet. Det ene spørsmålet var: Har du politikerforakt? De fleste hadde ikke det. Ikke jeg heller. Hvis jeg hadde blitt intervjuet, ville jeg svart at jeg beundrer dem som orker. Jeg jobbet en gang i Lillesands-Posten. Et par ganger dekket jeg kommunestyremøtene. Da måtte jeg forholde meg til sakspapirene. Skrekk og gru! Det blir aldri noen lokalpolitiker av meg. Da jeg var liten, trodde jeg at politikk først og fremst, for ikke og si fullt og helt, handlet om å være uenig med noen i noe. Jeg tror at jeg innerst inne kanskje tror det ennå. Når noen foreslår å hjelpe, mener andre at å hjelpe er å oppmuntre til irriterende tull og tøys og ris til egen bak. Hvis vi setter opp sprøytebuer for narkomane, vil jo folk bli heroinavhengige. Hvis vi setter opp doer til tiggerne, vil jo folk begynne å tigge. Hvis vi er hyggelige med dem som kommer og vil bo her, vil det jo bare komme enda flere. Nei, vi kan ikke la asylbarna få bli, da vil jo folk ta med seg barna sine og komme hit når de har det vondt. Og kanskje de folka ikke har det vondt nok. Kanskje de lyver litt

For 25 år siden Rådmann tålte ikke lærere

Rådmannen i Åmot kommune i Øster- dalen sa i sommer opp stillingen sin i et ekstraordinært kommunestyremøte. Lang tids aggresjon mot politisk aktive kvinnelige lærere hadde bygd seg opp, og kritikk av kommune- administrasjonens handtering av en lokal flyktningesak utløste oppsigelsen. I begrunnelsen for opp- sigelsen påsto rådman- nen at to av politikerne, karakterisert som en del av «lærer-troi- kaen», til Norsk Skole- blad skulle ha navngitt ham og omtalt ham som «barnehagehater».

Jeg tror det hadde vært mye lettere å være poli- tiker hvis det ikke fantes folk. Akkurat som vi av og til drømmer om en skole uten elever, drømmer kanskje politikerne om et land uten folk?

Skolestart i 1951

Norsk Skoleblad nr. 24/1989

Forventningsfulle jenter sitter i sin fineste stas på første skoledag på Ruse- løkka skole i Oslo, med «frøken» i bakgrunnen.

FOTO NTB SCANPIX

34 | UTDANNING nr. 13/22. august 2014 GLIMT