Utdanning nr 13-2014

Rett på sak

Frihet – bare for master-lærere? Mastergrad Adresseavisen 13. juni bringer et godt og grundig innlegg ommasterutdanning for lærere skrevet av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Mot slut- ten kommer han imidlertid med et merkelig utsagn om lærernes masterutdanning i Finland: «Finske lærere har som følge av sin solide lærerutdanning kunnet kreve mer frihet i utøvelsen av lærerrollen». Derfor «har læreryrkets anseelse økt gradvis», noe som forklarer «hvorfor lærerutdanningen er så populær i Finland». Ut ifra disse sitatene må en da kunne trekke den konklusjonen at hvis alle norske lærere tar master- utdanning, vil læreryrkets anseelse øke og lærerut- danningen bli like populær som i Finland. Hva er da målet med å innskrenke friheten og fleksibiliteten i yrkesutøvelsen, slik det er blitt enighet om etter meklingen om ny arbeidstidsavtale mellom KS og Unio ved Utdanningsforbundet her i Norge? Er det slik å forstå at hvis lærerne i Norge skaffer seg masterutdanning, vil de få tilbake den friheten og fleksibiliteten i yrkesutøvelsen som de hadde i den gamle avtalen? I Finland har lærerne nesten ikke noe bundet tid på skolen utenom undervisningsti- mene. Håper kunnskapsminister Røe Isaksen har gode svar på disse spørsmålene. Kun halvparten av barnehagene i Norge følger pedagognormen, det vil si forskriften om pedago- gisk bemanning, ifølge utdanningsnytt.no 17. juni. Kan noen si meg, når regnes treåringen som tre- åring: 1) den dagen barnet fyller tre år? 2) det året barnet fyller tre år? 3) det halvåret barnet fyller tre år? eller 4) regnes toåringen som treåring lenge før barnet er tre år? Hvor lenge ytes det dobbelt tilskudd til toårin- gen, altså hvor lenge telles barnet som to plasser? Bruk de samme svaralternativene. Fins det noen sentrale føringer for dette? I tilfelle hvilke? Pedagognormen Roald Killingbergtrø Barnehage

Lærerprofesjonen

På tide med ny tittel?

Martin Bildøy Asheim nestleder i Pedagogstudentene i Utdanningsforbundet FOTO MARTINELØKHOLM/UTDANNINGSFORBUNDET

Da Hippokrates i år 350 f.Kr. utformet en etisk kodeks for legeyrket, var dette på bak- grunnav at legeyrket var blitt så komplekst at det var løsrevet fra det guddommelige. Sykdom var ikke noen religiøs straff, alle kunne bli syk. Å være lege krevde nå kunn- skap og hvem som helst skulle ikke kunne bli lege. En profesjon ble født, og flere yrker fulgte etter med samme mål. Yrkene ville stenge ut allmennheten, det var så attraktivt å ta del i det yrket. Så hvorfor åpner jeg dette innlegget med å nevne de første stegene tatt innen begrepet profesjon? Fordi yrker ble profesjoner da de var så populære og attraktive at man måtte kontrollere innpasset, gjennom blant annet høyere utdanning som ikke var tilgjengelig for alle på den tiden. Dette er dessverre ikke hvor læreryrket er i dag. Utdanningen er til- gjengelig for alle, men læreryrket er ikke noe som frister nok for fremtidens arbeidstakere. Det frister, men det dekker ikke lærerman- gelen i framtidens skole vi hører så mye om. Læreryrket er en profesjon i mine øyne, men alle er nok ikke enige i dette. Det er noe som mangler, profesjonsstatusen. Lærerprofesjo- nen har et «imageproblem» som hindrer det siste steget inn i Edens hage hvor vi blom- strer i profesjonsstatus og autonomi. Når profesjonen selv sier på bakgrunn av vår utdanning og erfaring hva som er best for skolen vi jobber i, tar ikke allmennhe-

ten dette som fasit. Det skal allmennheten heller ikke gjøre, for folkets rett til å betvile en profesjons beslutninger er viktig når det kommer til prinsipielle debatter. Men i dagens debatter virker det som allmennhe- ten betviler profesjonens lojalitet og inten- sjonen bak våre beslutninger. Profesjonens lojalitet ligger hos barna, ikke hva vi mener er best for oss selv på bakgrunn av egoistiske tankemåter. Når 73 prosent av de som stemte i urav- stemningen stemte nei, blir man ikke møtt med lovprisning om standpunktet profe- sjonen tok til KS-styrets hårreisende krav. Kravene som profesjonen selv kommer med, blir uforståelige for alle andre. Hvor- for skal ikke lærerne ha samme vilkår som alle andre yrker? Læreren blir heller fram- stilt som sytete og egoistisk. Lærer er ikke et ubetinget positivt ladet ord, snarere tvert imot. For barna er ordet lærer et positivt ord, men barn er ikke de som styrer hvordan all- mennheten oppfatter profesjonen. Så med det jeg kaller «min kvalifiserte synsing», har jeg løsningen på «image-problemet». For å oppnå full profesjonsstatus trenger profesjonen å distansere seg fra det betente ordet lærer og få seg en tittel som kun vi med kvalifisert utdanning kan inneha. Radi- kalt forslag med konkret tiltak: læreryrket går over til å hete kunnskapsformidlerpro- fesjonen. Kunnskapsformidleren har formell høyere utdanning basert på vitenskapelig forskning og utøver sitt arbeid på bakgrunn av dette. Kunnskapsformidler er en beskyt- tet tittel, hvem som helst kan og skal ikke inneha denne.

Håvard Løberg | frustrert førskolelærer

49 | UTDANNING nr. 13/22. august 2014