Utdanning nr. 15 - 2016

Portrettet

Visegeneralsekretær i FN er blant toppjobbene Jan Egeland har hatt. Allerede som 22-åring var han leder i Amnesty Norge. FOTO PRIVAT

Engasjementet startet tidlig. Da Egeland var 17 år, dro han til Colombia for å jobbe som frivillig for et sosialt rettferdig Colombia sammen med colombianske urfolk. FOTO PRIVAT

ut på den farlige reisen over Middelhavet. Men utdanning til ungdom er vanskelig å finansiere, sier Egeland. Han ruller pennen mellom fingrene, stirrer tan- kefullt foran seg. Det er som om han brygger på en idé om hvordan man kan få dette til. Faren var utdanningsminister Egeland er født i Stavanger. Faren Kjølv Egeland var også Ap-politiker og kirke- og undervisnings- minister i Odvar Nordlis regjering (1976-1981). Moren Margot Kristiane Sunde utdannet seg som voksen og underviste flyktninger. – Det var litt spesielt å ha sin egen far som rek- tor på gymnaset, og så ble han faktisk utdannings- minister. Jeg hadde litt blandede følelser egentlig, fordi du er ikke ... Egeland fullfører ikke setningen. men skyter inn: – Men jeg satte pris på at han var enormt kunn- skapsrik. På veggen henger det et ungdomsbilde av Egeland sammen med en colombiansk indianer. Engasjementet for de fattige og en mer rettferdig verden kom for fullt på gymnaset, der han tok ini- tiativ til å starte ei Amnesty-gruppe. Som sytten- åring dro han til Colombia for å bo sammen med indianere og jobbe for et sosialt rettferdig Colom- bia. Men før det var han på guttetur og tilbrakte tre måneder på veien fra Chicago til Panama i ei gammel stasjonsvogn. Et avisutklipp fra Vårt Land i 1979 henger også på veggen. Han ble intervjuet da han var 22 år og

ble leder for Amnesty Norge. En blåøyd gutt med kraftig blondt hår som ser svært engasjert ut er avbildet under overskriften «Ikke grenser for bru- talitet og grusomheter». Asketisk Thomas Spence gikk sammen med Egeland på gymnaset. Lederen i Norsk Journalistlag er en nær venn. – Har Jan Egeland forandret seg mye fra gymnastiden fram til i dag? – Han er veldig mye den samme som han alltid har vært, spesielt dyktig og sympatisk. Han utmer- ker seg med et usedvanlig stort hjerte for dem som lider. Det går som en rød tråd gjennom hele hans liv, både i jobb og privat. Spence beskriver vennen som nærmest aske- tisk, en som gir blaffen i businessklasse og champagneglass og finner lykken på hytta med familien, selv om han har spist frokost med Meryl Streep og George Clooney, som dessuten har utropt ham som sin helt. – Jeg er jo inhabil, men Jan er utrolig flink og svært anerkjent. Han har fått sine internasjonale verv i kraft av sin unike kompetanse. Kofi Annan spurte han direkte om å bli visegeneralsekretær, forteller Thomas Spence. – Er det noe han ikke er så flink til? – Han er glad i god mat, men selv er han ikke akkurat en stor kokk, sier Spence og humrer. – Han er idealist, men jeg beundrer han for at han samtidig er så rasjonell. Han jobber for å skape en bedre verden på en håndfast måte, sier Helga

Hernes, venn og kollega fra da de begge var stats- sekretærer for Thorvald Stoltenberg. Nøktern, målrettet og lett å samarbeide med er andre beskrivelser. – Han er en kraft for organisasjonen. Den kommer i form av den han er og hans 40 år lange erfaring i humanitær virksomhet. Han har et brennende engasjement for flyktninger og for å gjøre verden til et bedre sted, sier Geir Olav Lisle, assisterende generalsekretær i Flyktninghjelpen. Verdens samvittighet – I 2006 kåret Time Magazine deg, som da var visegene- ralsekretær i FN, til en av verdens 100mest innflytelsesrike personer. Du ble omtalt som «verdens samvittighet» og «det gode mennesket». Hva tenkte du da? – Huff ja, «verdens samvittighet», sier Egeland. Han forteller at det var midt oppi en hektisk periode etter Oslo-avtalen og innsats som visege- neralsekretær i FN med ansvar for fredsforhand- lingene i Colombia, og med nytt ansvar som leder for FNs humanitære arbeid. – Plutselig havnet jeg igjen i internasjonale mediers søkelys, og da kan slikt skje på godt og vondt. Jeg tenkte ikke over hvor viktig dette var. Jeg hadde ikke engang tid til å være på prisutde- ling og gallamiddag til Time, da var jeg i Darfur i Sudan. Heder og verdighet er en tilfeldighet. Mye av det beste jeg har gjort, har fått null oppmerk- somhet, mens andre ganger får jeg ufortjent opp- merksomhet for arbeid som andre egentlig har gjort, sier Egeland. Igjen og igjen gjentar han under samtalen, det

30 | UTDANNING nr. 15/16. september 2016