Utdanning nr 16 - 2014

Kronikk

annet fordi fag- og arbeiderbevegelsen i stor grad hadde blitt avpolitisert, avideologisert og avradi- kalisert i de rolige etterkrigsårene. Resultatet er en omfattende endring av maktforholdene i våre samfunn. Spørsmålet som nå reiser seg, er selvføl- gelig: Hva har så dette med lærerne i Norge å gjøre? Svært mye, skal vi etter hvert se. Både økonomisk og politisk slår effektene av denne maktforskyv- ninga og denne nyliberale offensiven for fullt inn i skolen og lærernes hverdag, etter hvert også hos oss, selv om oljeinntektene har dempet presset noe i forhold til situasjonen i våre naboland. Offentlig sektor som problem Den enorme mengden finanskapital på desperat jakt etter profitable investeringer utgjør en formi- dabel maktfaktor i samfunnet. Ettersom mange industrisektorer har lav kapasitetsutnyttelse, og dermed er lite attraktive som investeringsobjekter, søkes det andre områder for å skaffe avkastning. Her representerer offentlig sektor en uovertruffen del. I Vest-Europa utgjør den omkring 40 prosent av samfunnsøkonomien. Lykkes man i å privati- sere en stor del av denne, vil man med andre ord åpne et enormt marked for private investeringer og, som oftest, en trygg og sikker avkastning. Dette er den viktigste underliggende drivkrafta bak de massive kravene fra arbeidsgiverorganisa- sjoner (som NHO Service) og nyliberalister om å selge ut, eller slippe private interesser inn i, våre offentlige velferdsordninger, selv om kvalitet, effektivitet og innovasjonsevne ofte spiller rol- len som vikarierende argumenter. Det mest pro- blematiske med offentlig sektor sett fra et slikt perspektiv, er nettopp at den er offentlig. Det «Lærerne (…) utvikles i retning av å bli funksjonærer som skal administrere et gitt (og ukritisk?) innhold.»

begrenser nemlig området for private investerin- ger og avkastning. Derfor står vi nå, med den blå- blå regjeringa, overfor en omfattende åpning for kommersielle aktører inn i norsk skole. Bedrøve- lige svenske erfaringer fra kommersiell skoledrift har ingen virkning, ettersom det er andre interes- ser som skal tilgodeses. Arbeidsgiverinteressene og den nyliberale offen- siven slår også på en annen måte inn i norsk skole. Den er nært knyttet sammen med nyliberalismens menneskesyn. Det består av to enkle elementer: at vi som mennesker først og fremst motiveres av behovet for å maksimere vår egennytte (kare til oss mest mulig på bekostning av andre), og at kon- kurranseinstinktet er en primær drivkraft i men- neskets natur. At disse teoriene er rene ideologiske konstruksjoner, uten vitenskapelig basis, ser ikke ut til å uroe noen av tilhengerne av disse dogmer. Dersom personlig vinning og konkurranse er det eneste som motiverer oss, fører det selvfølgelig til store problemer i offentlig sektor, som er unntatt fra markedets konkurranse. Privatisering, konkur- ranseutsetting eller andre former for markeds- simulering representerer en «løsning» på dette problemet. Alternativt må de ansatte underleg- ges et strengt regime av kontroll og detaljstyring. Hvis ikke vil de ansatte forfølge sine egeninteres- ser, heller enn å tjene brukernes eller samfunnets interesser. Slik oppsto New Public Management (NPM), som organisasjon- og ledelsesmodell som grunnleggende tjener kommersielle interesser i samfunnet. Fagbevegelsen som barrière Fagbevegelsen utgjør den viktigste samfunnsmes- sige motkrafta mot ei slik utvikling. Den blir da også i økende grad sett på som en barrière av de nyliberale aktørene. Reaksjonær, konservativ, mot enhver forandring er blant «honnørordene» de prøver å klistre til de organiserte arbeidstakernes organisasjoner når disse forsvarer sine medlem- mers grunnleggende interesser. En rekke tiltak har derfor allerede blitt gjennomført, og flere står i kø,

for å svekke fagorganisasjonenes makt i arbeids- livet. Lønn og arbeidstid utgjør kjernen i mye av dette, og splitt og hersk har kommet til heder og verdig- het igjen i arbeidsgiverorganisasjonene og blant deres politiske støttespillere. Særlig viktig er det å svekke fagorganisasjonenes sentrale makt, gjen- nommer lokal og mer individuell lønnsfastsettelse, samt gjennommer «fleksible» arbeidstidsordnin- ger. Arbeidsgiverne vet selvfølgelig at jo større for- skjeller og mer ulikhet de klarer å utvikle mellom de ansatte når det gjelder lønn og arbeidstid, desto vanskeligere blir det for fagorganisasjonene i fram- tida å formulere en felles plattform for å mobilisere sine medlemmer til kamp. De ansattes innflytelse over sitt eget arbeid utgjør en annen av fagbevegelsens «barrierer» sett fra arbeidsgivernes side. Denne innflytelsen berører noe av det aller helligste i den kapitalistiske samfunnsmodellen, nemlig den private eiendoms- retten og eiers, eller arbeidsgivers, styringsrett. Kampen om styringsretten har spilt en sentral rolle i perioder av fagbevegelsens historie, og nå har den igjen kommet på dagsordenen. Utgangspunktet i vårt samfunn er at arbeidsgiver har styringsretten. Denne retten har imidlertid gjennom årene blitt begrenset gjennom et omfattende lov- og avtale- verk, samt demokratiske reformer i arbeidslivet. Det nye og overraskende nå er at det ikke er de private arbeidsgivernes organisasjoner, men kom- munenes interesseorganisasjon, KS, som mest aggressivt går inn for å svekke fagorganisasjonenes innflytelse i arbeidslivet til fordel for en styrking av arbeidsgivernes styringsrett, slik det skjedde i kampen omkring lærernes arbeidstid. Forskyvning av maktforholdene i arbeidslivet i arbeidsgivernes favør gjør det også lettere å redu- sere kostnader, å omfordele verdier i samfunnet. Nyliberalistenes press for å kutte i offentlig sektor er formidabel, og det er liten tvil om at KS’ kamp for økt tilstedeværelse av lærerne på skolen også dreide seg om dette. Det er bare å se hva som nå skjer i Danmark, etter at lærernes fagorganisasjon

50 | UTDANNING nr. 16/3. oktober 2014