Utdanning nr 16 - 2014

Kronikk Hvis du emner på en kronikk, er det lurt å presentere ideen for redaktør Knut Hovland kh@utdanningsnytt.no. Utgangspunktet er at temaet må være interessant og relevant, og språket godt og forståelig, for en bredt sammensatt lesergruppe. Stoff som bygger på forskning, må være popularisert. Det betyr blant annet at forskningsresultatet er det sentrale i teksten, og at det som handler ommetode, har en svært beskjeden plass. Lengden kan være mellom 12.500 og 17.000 tegn inklusive mellomrom. Litteraturliste og henvisninger må være inkludert i antallet tegn. Eventuelle illustrasjoner må ikke sendes limt inn i wordfilen, men separat som jpg- eller pdf-filer.

«Det finnes med andre ord omfattende muligheter for alliansebygging i denne kampen, en alliansebygging som også vil være høyst nødvendig dersom vi skal vinne fram.»

ble brutalt nedkjempet av en sentrum-venstrere- gjering i or, og der dette nå brukes til å intensi- vere arbeidet, det vil si å øke undervisningstida til den enkelte lærer uten lønnskompensasjon. KS’ ønske om å bruke mer tilstedeværende lærere som vikarer til lavere kostnad for skolen, trekker i samme retning. Det var vel ikke uten grunn at KS’ forhandlingsleder, Per Kristian Sundnes, påsto at han «hentet inspirasjon fra lockouten av lærere i Danmark» (Kommunal Rapport, 20.11.2013). Skolen som kamparena I den samfunnsmessige kampen om makt spil- ler skolen en mer sentral rolle enn mange andre sektorer. Det skyldes skolens spesielle rolle i sam- funnet. Som for andre offentlige tjenester er også utdanningssektoren attraktiv som arena for kom- mersielle investeringer, altså utdanning som vare, som kilde for privatøkonomisk avkastning. På samme måte rammes også skolen av det nyliberale menneskesynet, der «mangelen på konkurranse» gjør det «nødvendig» med omfattende kontroll og rapportering, altså etableringen av et massivt mis- tillitsregime (NPM). Mens kommersialiseringa av skolen i Norge hittil har vært et prosjekt for den politiske høyresida (Kristin Clemets modell fra 2004-05), har NPM dessverre blitt et tverrpolitisk prosjekt, der alle regjeringer de siste 20–30 årene har bidratt med sitt. Skolen blir imidlertid en viktig kamparena også på grunn av den rolle den spiller som formidler av ideologi, som oppdrager, som produsent av kom- petent (og disiplinert?) arbeidskraft og som red- skap for å utvikle næringslivets konkurranseevne (Lisboa-strategien). I tillegg til kampen om lønn og arbeidstid, om eierskap og driftsformer, raser det med andre ord også en kamp om skolens inn- hold og oppdrag. Også her uttrykkes det et enormt behov for styring og kontroll, både fra overordnede myndigheter og fra sterke økonomiske interesser i samfunnet. I kampen for å disiplinere så vel elevene som

lærerne, samt strømlinjeforme innholdet i sko- len, er det etter hvert utviklet et massivt testre- gime (de internasjonale elevtestene PISA, Timss, nasjonale prøver, Oslo-prøvene, med flere). Disse prøvene bidrar til å påvirke og endre både form og innhold i skolen, samt lærernes rolle i undervis- ningen. Testhysteriet er sånn sett nyliberalismens ektefødte barn i skolen. Dette testhysteriet truer hele lærerrollen. Det utvikler en «teaching to the test»-kultur som påvirker både mål og metoder i skolen. I sin ytterste konsekvens fører det til en deprofesjonalisering av lærerne, der de utvikles i retning av å bli funksjonærer som skal adminis- trere et gitt (og ukritisk?) innhold. Forventninger, muligheter og svar Ut fra ovenstående analyse blir det klart at kam- pen om skolen, og arbeidsgivernes kamp mot lærerne og deres organisasjoner, verken er noe tilfeldig eller midlertidig fenomen, men ei utvik- ling som springer ut av endrede maktforhold i samfunnet. Vi står overfor et vendepunkt i utvik- linga, der etterkrigstidas regime med stabilt og tillitsfullt partssamarbeid går mot slutten (det er allerede i stor grad avviklet i mange land lenger sør i Europa), og i denne utviklinga har vi til nå kun sett begynnelsen her i landet. Norsk skole står altså overfor ei utvikling som, dersom ikke motkreftene klarer å stanse det, vil by på økt kommersialisering, økt kontroll og styring ovenfra (NPM), økt styringsrett til arbeidsgiver, gjentakende forsøk på å svekke fagorganisasjo- nene (lokal lønn/arbeidstid og individuelle tillegg), intensivering av arbeidet, reduksjon av lønns- og pensjonskostnader med mer. Erfaringene fra den imponerende innsatsen og mobiliseringen lærerne har stått for det siste året her i landet, kan altså komme godt med i tida som kommer. Nå gjelder det å opprettholde beredskapen og finstille lærernes (og andre yrkesgruppers) orga- nisasjoner for å kunne møte disse utfordringene med enda større styrke. Fagorganisasjonene må

redefinere sin rolle og sine arbeidsmåter ut fra de nye maktforholdene, og de medfølgende holdnin- gene, som har utviklet seg i samfunnet, og som KS på en så eklatant måte har anskueliggjort for oss det siste året. Lærerne står ikke alene i denne kampen. Lignende utviklingstrekk, med mistillits- regime, kontroll- og rapporthysteri, svekket inn- flytelse over eget arbeid og avprofesjonalisering av viktige yrkesgrupper, ser vi på mange områder i dag. Innen helsesektoren er Helsetjenesteaksjonen dannet for å føre kampen mot denne utviklinga. Innen Nav, Skatt og ved Universitetene ulmer og koker det av misnøye. Innen politiet øker frustra- sjonsnivået med antallet detaljerte mål- og rappor- teringskrav. Det finnes med andre ord omfattende muligheter for alliansebygging i denne kampen, en alliansebygging som også vil være høyst nødvendig dersom vi skal vinne fram. Lærerstreiken viste oss også, at støtten fra opi- nionen vokste etter hvert som lærere landet over gikk offensivt inn i mediedebatten og forklarte hva konflikten egentlig dreide seg om. Det var KS som fikk økende problemer i takt med at det ble avslørt at organisasjonen ikke hadde noe dyptgå- ende mandat fra det Kommune-Norge den hevder å representere. Denne brede støtten til lærerne, i opinionen, fra foreldre og elever, var avgjørende. I denne sammenhengen kan lærernes profesjons- kamp være gull verdt som grunnlag for allian- sebygging. Ikke den profesjonskamp som prøver å framstille lærerne som eksklusive, hevet over andre yrkesgrupper, selvfølgelig. Det dreier seg om den profesjonskamp som bygger på lærernes sam- funnsoppdrag, som motarbeider at våre barn skal gjøres til tapere i skolen, som solidariserer seg med barna mot nyliberalistenes og utdanningsbyrå- kratenes karakter- og testhysteri, som virkelig går inn for å gjøre barna til «gagns menneske i heim og samfunn». Bli med og før debatten videre på Velferdskonferansen 2014 i Oslo 7. oktober (www. velferdsstaten.no).

51 | UTDANNING nr. 16/3. oktober 2014