Utdanning nr 17 - 2014

Innspill

«Prøysen er et kjærtegn»

Inge Eidsvåg har helt rett i at Alf Prøysenmer enn noen annen dikter har bidratt til å løfte opp og gi verdighet til de svake og utstøtte. I min hyllest til dikteren ogmenneskevennen Prøysen vil jeg legge vekt på hans nære forhold til kristne verdier.

Bernt Falkum lærer

FOTO PRIVAT

Alf Prøysen eller Alf Olafsen ble født 23. juli 1914 på husmannsplassen Prøysen på Rudshøgda i Ringerike. Foreldrene hans var Julie Mathiasdat- ter og Olaf Andreassen. I Utdanning nr. 14 skrev Inge Eidsvåg en les- verdig artikkel om Prøysen, men jeg syntes at noe svært sentralt og viktig manglet. Noe av det kommer her. Alf Prøysen har et navn som mange har et for- hold til. Og vi som har vokst opp med Prøysens viser og Barnetimen for de minste, vi vet litt om hva han har skapt av glede og varme med sin menneskelighet og sitt store barnehjerte. Navnet hans er nesten som et evangelium, eller det kan sies, som Elin Tinholt sier i forordet i sin vakre bok om Prøysen som kom i 2004: «Jeg har Prøysen i øret. Prøysen er en sang. Jeg har Prøysen på tunga. Prøysen er et dikt. Jeg har Prøysen i kroppen. Prøysen er en dans. (…) Jeg har Prøysen i hjertet. Prøysen er et kjærtegn». Det er nettopp det Alf Prøysen er for mange av oss. I 1938 fikk han diktet «Røde geranier» på trykk i Kooperatøren, medlemsbladet for Samvirkela- gene, og det var da han tok etternavnet Prøysen. Samme året fikk han flere dikt på trykk i Arbei- dermagasinet. Tidligere statsminister Odvar Nordli har avslørt for oss at når livet går på tverke, da leser han Prøy- sen og Aukrust. Og Sigbjørn Johnsen sa ved en anledning at han fikk nytte av «Å, du gode spa- regrisen min» da han var landets finansminister. Han sa ellers i det samme intervjuet: «Prøysen vert me aldri kvitt. Han har skapt personlegdomar og figurar for unge og vaksne som aldri går avmoten». En menneskedikter Forfatteren Anne-Cath. Vestly sa en gang at det var et privilegium bare å snakke med Alf Prøysen: «Han var alltid lyttende. Jeg kjente meg så trygg sammen med Alf. Jeg ble sett. Slik tror jeg mange opplevde han. I tillegg hadde han utrolig sans for humor. Alf Prøysen kan aldri erstattes!» Hun har også sagt om Prøysen: «Han var en menneskedik- ter. Og det skal jeg si, at jeg tror han skjønte veldig mange mennesker. Han kunne lytte. Han var så opptatt av dem. Og derfor kunne han skrive alle disse fantastiske visene og fortellingene. (…) Når jeg lukker øynene, hører jeg stemmen hans. Jeg var så glad i den stemmen. Han sang fantastisk,

synes jeg. Han var så «inne i» visa når han sang. Ingen andre kan synge de visene slik han gjorde det. De må jo prøve seg, selvsagt, de er jo glade i visene, de også. Men ingen når opp mot ham».

«Bland fyra grepp, jag gör mitt säkra val»

Erik Bye uttalte for noen år siden at om 50 år vil noen ta doktorgraden på Alf Prøysen. Visesange- ren Alf Cranner kjente også Prøysen på nært hold: «Alf Prøysen hadde en utrolig utstråling. Han var et utrolig sjarmtroll; en helt uvanlig person. Han var så overveldende på mange måter. En kan si det som svenskene har sagt om Strindberg; han var som folk flest, han var det bare så mye mer. Han var så ualminnelig alminnelig». En gang sto forresten de to nevnte herrene sammen i Engen kino; her var det konsert, og flere av de som skulle opptre, spesielt noen svensker, var veldig flinke til å spille gitar. I etterkant kommenterte Prøysen dette: - Jeg synes de gjør for mye ut av det. Først syn- ger de et vers, og så skal vi høre hvor flinke de er til å spille, og så synger de et vers igjen. Men så var det Prøysens tur: - Det er så mange som er flinke til å spille gitar her, men jeg sier som en svensk venn av meg: «Bland fyra grepp, jag gör mitt säkra val!» Og så hadde han publikum i sin hule hånd. Og Alf Cranner spør: - Hva er det han gjør? Og Erik Bye svarer: - Han står der oppe og er bare seg selv. Det er det bare folk med et stort innhold somkan gjøre, og det vet salen. En mester i hverdagsord Poeten Jan Erik Vold skriver: «Mange har sagt: Prøysen er Norges Bellman. Det betyr: Vi må uten- lands for å få perspektiv på Prøysens nyskapende begavelse, hans posisjon som norsk visekunsts portalfigur». Odd Børresen mener også at Alf Prøysen er en av våre store diktere: - Han skrev om ting vi kjente. Slik trengte han inn i folkesjela. (…) Gjorde hverdagshendelser til poesi. Han bru- ker nesten ikke fremmedord. Alf Prøysen var en mester i hverdagsord. «Ska det itte væra lovli de’a?» Elin Prøysen, Alf Prøysens datter, sier at «det vik- tigste eg lærte av pappa, er at det skal lite til for å gjera andre menneske glade». Hun forteller at

«Alf Prøysen har også vært med på å minne om at det midt i historien og midt i verden en gang ble reist et kors.»

40 | UTDANNING nr. 17/17. oktober 2014