Utdanning nr 17 - 2014

dette levde han etter, og at han alltid var utrolig oppmerksom: «Det er ikkje moterett å seie at folk er snille, men han var eit snilt menneske». Elin Prøysen forteller også i det samme intervjuet at han var kristen: «Han var det, men det var noko sjølvsagt, utan at han sette noko spørsmålsteikn ved det. Også det har med menneskesyn å gjera». Og kona hans, Else Prøysen, har sagt ommannen sin: «Alf beholdt sin barnetro hele livet. Han leste i testamentet både morgen og kveld. Troen på en barmhjertig, god Gud kom fra barndomshjemmet. Fra mor Julie. Hun gikk aldri i gudstjeneste, og hadde ikke noe til overs for «matprestene», men leste desto oftere i Bibelen». Rolf Ove Hagen, som er Alf Prøysens nevø, for- teller også om mor Julie at hun trodde på en god Gud. En som trøstet og gav håp. - Men vi gikk æiller åt kjerka. I kjerka måtte fattigfolk stå ved døra, mens dom fine hadde egne plasser langt framme. Og jinter som havna i uløkka, var messom simpleste sort. Kjerka var itte for slike som a’Julie. Frelsesarmeen derimot! Hver vår kom Frelsesarmeen til Rudshøgda. Herrens glade engler så ikke etter synden. De kom med sykkel og gitar og spredte sang og glede. Og etterpå løp ungene langs Præstvegen hem att og lagde gitarer ta trefjøler med messingstrenger og hadde vekkelsesmøter hele sammar’n. - En tro på en god og barmhjertig Gud skulle også bli Alfs tro. Men han snakket sjelden om dette. For ham var gudstroen et privat anliggende: Hæin tok støtt parti for dom svakeste. Dom som hadde det vondt. Hæin hadde sett elendigheta. Hæin vis- ste hvor fort det var å dømme.» Men det fortelles likevel at han en gang ble spurt, og journalisten var tydelig noe skeptisk: «Er det så at du, Alf Prøysen har et kristent livs- syn?» Og svaret kom kontant: «Ska det itte væra lovli de’a?» Magne Lindholm – høgskolelektor i Oslo – skriver at Alf Prøysens tro på enkeltmenneskets verdighet hadde religiøse røtter: «Han snakket til hvert enkelt menneske. Gjennom alle sine histo- rier og viser har Alf Prøysen fått oss til å forstå vår egen, ukrenkelige verdighet.» En glødende livsgnist Alle kjenner vi vel Teskjekjerringa eller Mrs. Pepper- pot, og det var faktisk her han opplevde den største internasjonale suksessen. Og det er ingen tvil omat her har Prøysen latt seg inspirere av eventyrformen. Selve teskjekjerring- skikkelsen er et godt eksempel på det. Forvandlings- motivet som er sentralt her, er viktig også i mange eventyr. Men også i språk og stil er Prøysen sterkt inspirert av eventyret. Men det var, somnevnt, i 1938 han fikk sine første dikt på trykk både i Kooperatø-

ren og hos Nils Johan Rud i Arbeidermagasinet. Da han altså var 24 år skrev han blant annet en liten tekst i Kooperatøren, somnok er ukjent for de fleste:

- Å, ’n Gud kjenner meg så godt, han gjør ikke noe av det, han, var svaret. Cranner forteller også at Prøysen satte den svenske lyrikeren Nils Ferlin svært høyt, ikke minst diktet Ferlin skriver om «barfotabarn», og Cranner sier at det var alle disse livets barfotabarn som Alf ville forsvare. Alle som følte seg anner- ledes, utstøtt, latterliggjort – de fikk en skikkelig våpendrager i Alf Prøysen. Alf Cranner sier også noe om Prøysens gudstro: - Jeg tror at han følte en usvikelig trygghet og nær- het til Gud. Det var som om han følte at «Gud var på parti med han». Alf Cranner har også sagt disse vakre ordene om Prøysen: «Alf Prøysen var så mye, så mange- sidig og kompleks. En regnbue av et menneske. Ja, jeg sier det selv om det er en klisjé: Han hadde alle farger i seg. Alle sjatteringer og nyanser. Men akkurat som regnbuen var han umulig å få tak i. Umulig å fange. Du kan glede deg over synet av en regnbue, men nærmer du deg, flytter den på seg. Den er alltid et sted lenger borte.» Du skal få en dag i mårå Prøysen har fortalt til Otto Nielsen i Søndagsposten i NRK fra det som skjedde under morens dødsleie. Moren døde en lørdag ettermiddag, og noe av det siste hun sa, var disse vakre ordene: «Nå behøver je itte å pynte på den gamle klæsdrakta mi mer, for i mårå ska je få ei ny brøløpsdrakt». Men før det skjedde, vet vi at Prøysen hadde trøstet henne da livet gikk mot slutten. Han satt ved senga og holdt hånda hennes og trøstet henne: - Det æ nok med et sukk, så er du innafor por- ten. Det fins tilgivelse for æillt. Det kjæm en dag i mårå, mor. Da skal du bli rein. På toget til Oslo søndag morgen skreiv Alf Prøy- sen teksten til den kjente sangen somOtto Nielsen satte melodi til samme formiddag i studio i NRK: Det var en liten gutt som gikk og gret og var så lei. Hæin skulle tegne Babylon, men lærer’n hæin sa nei, Hæin ød’la hele arket, hæin var tufsete og dom, Men så hørte hæin et sus som over furukrona kom … Du skal få en dag i mårå som rein og ubrukt står og med blanke ark og farjestifter tel, og da kæin du rette oppatt æille feil i frå i går og da får du det så godt i måråkvell, og om du itte greier det og æilt er like trist så ska du høre suset over furua som sist: Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står, med blanke ark og farjestifter tel!

Gi meg din glødende livsgnist på ungdommens rastløse vei. Lær meg å minnes et kors og en blødende skikkelse – opphengt på korset for meg.

Alf Prøysen har altså også vært med på åminne om at det midt i historien og midt i verden en gang ble reist et kors. Og fra dette korset – som egentlig er dødens og forbannelsens sterke symbol – skinner det nå et strålende lys om en kjærlighet som elsker oss like inn i døden, og omen vilje til å tilgi som taler tusen ganger sterkere enn ord. Hele Holmenkollen sang med Alf Prøysen døde 23. november i 1970, bare 56 år gammel – og i den høytideligheten som fulgte, sa presten WilhelmThronsen blant annet at det er to ting vi bør takke spesielt for: «Hans evne til å for- midle feilendemenneskers fellesskap og hjelpsom- hetens ideal. Selv ville Alf Prøysen at to ting skulle prege hans ettermæle, og noe av det viktigste i hans filosofi, ligger i de to visene «Julestjernen» og «Du skal få en dag i mårå»; Guds kjærlighet og Guds vel- signelse». Tarjei Vesaas sa en gang han kom hjem etter en opptreden i hovedstaden: «Å, nå har eg voremed på noko stort; eg har fått helsa på Alf Prøysen!» Tarjei Vesaas var på Holmenkollrennet i 1949, og der ble «Husmannspolka» spilt over høytalerne – og folk på sletta sang, og Vesaas kommenterte: «Tenk å kunne skriva noko slikt, som heile Holmenkollen kunne syngja med på!» En regnbue av et menneske Det er kanskje også kjent for noen at legen og for- kynneren Einar Lundby var Alf Prøysens sjelesørger og nære venn gjennommange år. Prøysen var også innomhvilehjemmet Solborg, somLundby drev i en tiårsperiode. Einar Lundby har fortalt at Prøysens sønn en gang ble alvorlig syk. Og faren ble selvfølge- lig engstelig for gutten sin og ringte til Lundby: «Nå er vi redde, æille sammen. Du må be, Einar!» Og Einar Lundby svarte: «Jeg skal be, men nåmå du be til Gud sjøl også, Alf!” Men da kom svaret fra Prøy- sen ganske så kontant: ”Je …. je ber da så knoka blir kvite!» Alf Cranner forteller forresten at Alf Prøysen kunne være fæl til å skrøne og skammet seg hel- ler ikke over å komme med en «hvit» løgn; det kunne sikkert friske opp den gode fortelling, men Cranner spurte: - Hva synes Gud om at du juger så fælt?

Et kjærtegn. En regnbue. Vi er mange takknem- lige!

41 | UTDANNING nr. 17/17. oktober 2014