Utdanning nr 19 - 2014

Hovedsaken TILSYN

Pulsen økte. Stressalarmen gikk. Uker med ekstraarbeid lå foran rektor Stein Kjelland Olsen. Det var tid for tilsyn.

TEKST OG FOTO JørgenJelstad | jj@utdanningsnytt.no

Reparere, regulere, registrere …

«Det er bedre med to reparatører enn ingen reparatører.» Pompel og Pilt, Reparatørene kommer! (TV-serien, 1969) – Du blir litt svett i panna, sier Stein Kjelland Olsen, rektor ved Ski ungdomsskole i Akershus. Rett før vinterferien i fjor fikk han en telefon. En stresset kommunalsjef i Ski kommune meldte at nå kommer Fylkesmannen. Nå kommer tilsynet. – Det kjennes litt som inkvisisjonen kommer, sier Olsen og smiler. Én papirbit til Landets 18 fylkesmannsembeter er statens hånd ut i kommunene. De kontrollerer at lover blir fulgt. At prosedyrene er i orden. Det er ikke lett å komme gjennom et statlig tilsyn uten å få påvist lovbrudd. Slikt blir det fort mediesaker av. Om sykehjem som svikter. Kommuner uten orden i sysakene. Og sko- ler som bryter loven. I løpet av fire år skal over 500 skoler kontrol- leres. Ifølge myndighetene bidrar det til at hver skole har et tilbud som gir alle elever et forsvarlig utbytte av opplæringen. I fjor gjennomførte fyl- kesmennene i fire fylker prøvetilsyn ved en rekke skoler. Ski ungdomsskole var én av de utvalgte. I tre uker handlet rektor Stein Kjelland Olsens arbeidsdager i stor grad om å tilfredsstille tilsyns- myndighetens behov for dokumentasjon. Lærere ble intervjuet av fylkesmannens folk. Spørre- undersøkelser blant elevene. Skriftlige rutiner, halvårsplaner, vurderingsskjemaer, utviklings- samtaler, alt skulle dokumenteres. En anselig bunke papir, som han kaller det. Etter én måned kom fasiten. Tre lovbrudd måtte rettes opp. Alle påleggene begynte med at skolen må «implementere en skriftlig rutine for ...». Nå er skriftlige rutiner inn- ført på tre nye områder, og skolen har fått god- kjentstempelet fra staten.

– Jeg blir likevel litt oppgitt over at måten å tette avvik på, alltid er litt mer byråkratisering. En liten papirbit til i bunken av papir, sier Olsen. Han er ikke alene om å mene det. Ingen nedgang i antall lovbrudd Før var det mer overlatt til hver enkelt fylkesmann hva som skulle føres tilsyn med i deres fylke. Nå er grepet strammet betraktelig fra sentralt hold. Felles nasjonale tilsyn er den nye vinen. Kunn- skapsdepartementet avgjør da hva fylkesmennene skal føre tilsyn med over hele landet. Siden 2006 har det vært fem nasjonale tilsyn med skolene. I forrige runde ble tilsynsperiodene utvidet fra å være ettårige til å bli fireårige. I fire- årsperioden 2010–2013 ble 269 kommuner kon- trollert. 591 skoler hadde tilsyn med skolens arbeid med elevenes psykososiale miljø. Det ble påvist lovbrudd i over tre av fire skoler. Utdanningsdirektoratet påpekte i en oppsum- mering i 2009 at de nasjonale tilsynene viser «svært høye avvik for kommunene og fylkeskom- munene uten noen klar tendens til nedgang». Staten slår altså gang på gang ned på lovbrudd i kommunene. Men i neste runde er det like mange lovbrudd og på’n igjen med å «implementere en skriftlig rutine for». – Man kan argumentere for at tilsyn er viktig. De avdekker alltid avvik, en del av dem alvorlige. Hvis antallet likevel ikke går ned over tid, indike- rer det at tilsyn ikke fungerer til å redusere antall avvik. Da må man spørre seg om det er effektivt, sier Jan Erling Klausen, forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning (Nibr). Skrifter til rektor Lærer Kristin Kurtz ved Ski ungdomsskole må huske flere nye skriftlige rutiner etter at tilsyns- myndighetene har sagt sitt. Hun har nylig gjen- nomført utviklingssamtaler med elevene.

I tre uker jobbet rektor Stein Kjelland Olsen (t.h.) med å finne fram dokumentasjon og gjøre de undersøkelsene tilsynet krevde. – Vi strever fortsatt med ettervirkningene av tilsynet, sier han i dag, over et år senere. Lærerne Hans Magne Eikesdal og Kristin Kurtz var også involvert i tilsynet.

«Jeg blir likevel litt opp- gitt over at måten å tette avvik på, alltid er litt mer

byråkratisering.» Stein Kjelland Olsen, rektor

14 | UTDANNING nr. 19/14. november 2014