Yrke nr. 4 -2015

24 • YRKE NOVEMBER 2015

BUNADS- TILVIRKER

Marte vil bli bunadstilvirker. - Jeg har fra før utdanning som kostymemaker. Men jeg er glad i draktbunadene, så jeg tok kontakt med Kulturringen som skaffet meg en veileder. Jeg skal også utplasseres i en bedrift, evnt flere, men jeg jobber mye selvstendig.

- Det finnes over 400 forskjellige bunader i Norge i dag og jeg skal kunne de teknikkene som er nød­ vendig for å lage alle, men jeg kommer til å spesialisere meg på noen av dem, og på damebunader. Det er enkeltpersoner som kommer med bestillinger så hver enkelt bunad lages på skreddersøm. Noen synes det er litt beklemmende med all målingen av kroppen, men det må til. På en enkel bunad kan man bruke 100 – 200 timer, men på de mer komplekse, med mye broderier, kan det fort gå 6 – 700 timer. Den jeg har på nå er en Grafferbunad fra Romerike. Jeg er avhengig av at folk har hørt om meg slik at de bestiller bunad fra meg. Moderne bunader er historiserende festdrakter løst basert på norske folke­ drakter, det vil si drakttradisjoner fra særlig norsk bondekultur på 17- og 1800-tallet. Mens fagterminologien skiller mellom bunad og folkedrakt , ses bunad også brukt upresist som en samlebetegnelse, særlig når autentiske folkedrakter også brukes som moderne festdrakter. I Norge førte den nasjonalromantiske impulsen til et aktivt arbeid for å skape nye «bondedrakter» fra begynnelsen av 1900-tallet, med Hulda Garborg som pådriver. Ordet man tok i bruk for å betegne disse nye draktene var «bunad», Over 400 bunadstyper Fra Wikipedia, den frie encykloped i

DETALJ av Gudbrandsdalsbunad.

Av folkedraktene står draktene fra Telemark i en særstilling, på grunn av fylkets rike folkedrakt- og folkekultur­ tradisjoner og sentrale stilling i norsk nasjonalromantikk. I det tidlige arbeidet med å skape nye «bunader» brukte man flere kilder, bl.a. gamle, eksisterende drakter og billedmateriale slik som Johan F. L. Dreiers folkedraktakvareller og Johann Heinrich Senns kobberstikk av Dreiers arbeider fra starten av 1800-tallet. Draktene som ble laget var imidlertid ofte ikke autentiske rekonstruksjoner, men ble gjerne forenklet. Samtidig begynte man et systematisk arbeid for å lage nye drakter, ofte nokså fritt basert på tradisjon. Mange «lokale» bunader ble laget etter samme mal, og med små variasjoner. Mange av draktene som i dag selges som «bunader» er i stor grad konstruert på 1930- og 1940-tallet, eksempelvis «Oslobunaden» fra 1947. I 1947 ble det opprettet en offisiell insti­ tusjon for å veilede i spørsmål angående norske bunader – «Landsnemnda for Bunadspørsmål» (nå kjent som Norsk institutt for bunad og folkedrakt).

som i sin moderne form er et nyord, men som har røtter i det norrøne búnaðr («utstyr til hushold», «klær»); ordet «drakt» («bære») kommer av middel­ nedertysk. Mens «bunadbevegelsen» i Norge begynte i det små, drevet frem av intellektuelle, nasjonalt orienterte miljøer, fikk den et større folkelig gjen­ nomslag fra 1930-tallet. Det var likevel først i etterkrigstiden at bunaden fikk det gjennomslaget den har i dag. Norge skiller seg ut i forhold til andre europe­ iske land ved at den nasjonalromantiske interessen for folkedrakter, histori­ serende drakter og «bondekultur» fikk et mer varig gjennomslag enn ellers i Europa, der slike sysler for det meste gikk av moten langt tidligere. Det finnes mange slags drakter som betegnes som bunad i Norge. Bunader i snever forstand, dvs. nykonstruerte drakter, ble i stor grad laget over den samme malen, med mindre lokale variasjoner. Norsk bunadleksikon fra 2006, som favner vidt i sin definisjon av bunad, har samlet over 400 bunadstyper.