Yrke nr. 4 -2015

42 • YRKE NOVEMBER 2015

PØLSER OG POLITIKK I denne spalten vil håndplukkede debattanter få fritt spillerom til å ytre seg om emner knyttet til utdanningspolitikk. Innleggene vil være personlige, men sannsynligvis preget av den enkeltes ståsted. Debattantene står fritt i valg av tema, men bør ikke bevege seg for langt fra yrkesfagenes verden. Angrep på andres meninger er ikke tillatt, man må nøye seg med å fremme sine egne tanker.

UTDANNINGSPOLITIKK OG KOMPETANSEPOLITIKK ER IKKE DET SAMME!

Jeg har ofte pleid å si at Norge har en utdanningspolitikk men vi mangler totalt en kompetansepolitikk. Begrunnelsen for den påstanden er at nær sagt alle diskusjoner om kompetansebehov og -nivå henviser til det formelle utdanningssystemet og hva slags utdanninger som tilbys der. Samtidig vet vi jo at arbeidslivet er den største og viktige arena for læring, uten at det gjenspeiles godt nok når vi skal rigge oss slik at vi sikres nok og rett kompetanse framover. LO og Virke satte seg for noen år siden ned og utarbeidet et felles kompetansepolitisk ståsted. Det resulterte i et eget hefte, kalt «Livslang læring og kompetansepolitikk»

som ble presentert i fellesskap på LOs utdanningskonferanse 2011 og overlevert daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen. LO og Virke var også pådrivere for at Norge skulle takke ja til OECDs tilbud om å gjøre en vurdering av hvorvidt vi hadde en fornuftig politikk for kompetanse – kalt Skills Strategy. Den rapporten konkluderte slik vi trodde og visste på forhånd – med at Norge slett ikke har en slik strategi men at vi så absolutt trenger det. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen sammen med politisk ledelse fra ytterligere tre departementer tok i mot rapporten, og han konkluderte med at oppfølgingen er

«noe for trepartssamarbeidet». Virke og jeg kunne ikke ha vært mer enig. Skal vi lykkes med å få på plass en slik strategi må partene i arbeidslivet være likeverdige aktører i arbeidet helt fra dag 1. Nå er arbeidet tatt ett skritt videre ved at Vox har fått ansvar for prosessen fram mot en slik strategi, og det er satt av egne midler i (forslag til) statsbudsjettet for 2016 under egen overskrift. Dette er veldig bra og et tydelig gjennombrudd men det forutsetter at partene i arbeidslivet sitter i fører- og ikke i passasjersetet. En nasjonal kompetansepolitikk må utvikles som et felles prosjekt mellom myndigheter og partene i arbeidslivet. vilje til så langt. Vi øker stadig rammene for hva som skal læres, uten vilje å ta ut noe. Blir det for lite plass i skolen, tar vi barne­ hagen i bruk. Vi er på ville veier. Dybdelæring står ikke i motstrid til å forstå sammenhenger og se helheter. Tvert imot. Men noe må velges bort, så elevene oppnår en tilstrekkelig dyp faglig forståelse, både i fellesfagene og i programfagene. Da kan elevene oppleve gleden i å kunne utføre et godt stykke fagarbeid, utvikle en visshet om egen verdi og sin kompetanse, og derigjen­ nom utvikle en forståelse og respekt også for andres fagområder. På denne måten kan vi legge grunnlaget for de nye fag­ arbeidernes fremtidige konkurransekraft og omstillingsevne. Da må vi velge bort det uvesentlige i læreplanene, og fokusere på dybdelæring slik Ludviksenutvalget foreslår. Hva som er uvesentlig, og hvordan de fremtidige utdanningene bør se ut må de Faglige rådene fortelle. Myndighetene må lytte og deretter handle.

HINDRER FAGLIG FORDYPNING VÅR OMSTILLINGSEVNE? Omstillingsevne fremheves i dag som en svært viktig kompetanse. Det er åpenbart at i fremtidens arbeidsliv må alle regne med å måtte fornye kompetansen sin og bytte jobb, de evaluerte sin reform 2000. «Vi trodde vi skulle vaksinere ungdommen mot endringer i arbeidslivet ved å lære dem litt av alt, i stedet utdannet vi dem til arbeidsledighet»

kanskje flere ganger i løpet av karrieren. Omstillingsevne ER viktig, men jeg skulle ønske meg en diskusjon om HVA denne kompetansen egentlig består i. I de senere år har mantraet i utdannings­ politikken vært breddekompetanse, uttrykt som behovet for å forstå helheter, og å kunne litt av alt. Man behøver ikke å kunne, bare vite hvor man finner svaret. Slik har vi også organisert undervisningen i fagopplæringen. Med brede innganger, og etter min mening alt for brede veier videre også gjennom utdanningene. Resultatet ser vi nå, elever som er lite motiverte og ikke helt skjønner hva de skal lære, bedrifter som ikke vil ta inn lærlinger og klager på manglende kunnskaper, og et frafall som aldri har vært høyere. Noen av oss minnes hva som ble sagt i Danmark når

sa næringslivet der. Om Danmark som nasjon egentlig har lært noe av dette gjen­ står å se, i sin siste reform står de nå igjen med kun fire innganger til de yrkesfaglige utdanningene. Ludviksenutvalget slår derimot fast at en fremtidig fagfornyelse må legge til rette for dybdelæring og ta hensyn til at elevenes ut­ vikling av forståelse tar tid. Utvalget mener også at dybdelæring i skolen vil bidra til at elevene mestrer fagene bedre, og lettere kan overføre læring fra ett fag til et annet og til andre situasjoner. Jeg håper våre egne myndigheter legger seg disse rådene på minnet når kursen for Fremtidens skole skal stikkes ut. Men dybdelæring betyr at man er nødt til å prioritere noe bort, og konsentrere seg om det som er viktigst. Det har det vært lite