Bedre skole nr. 3-2014

hevdet imidlertid også Spesiallærer- skolens leder, Hans Jørgen Gjessing 1 , for et halv århundre siden. At ekspert- gruppen unnlater å gå nærmere inn på og utrede spesialpedagogikkens egenart, misjon og berettigelse, vir- ker noe underlig. Hvordan skal man kunne utarbeide kunnskapsstatus og analysere utdannings- og forsknings- behov for et fagområde som ikke er nærmere definert eller avgrenset? En nærmere avklaring av spesialpeda- gogikkfagets misjon ville kunne vært det fundamentet som gruppen bygget sine analyser og anbefalinger på. Det er for eksempel mange som er bekym- ret for at spesialpedagogikken fortsatt støtter seg til den kategoriseringen av brukerne som ble utviklet på slutten av 1800-tallet. Tiden er vel overmoden for en nytenkning på dette området. Kategoriseringen med fem grupper fungerte greit nok ved etableringen av statens spesialskoler, men når målet er en enhetsskole med tilpasset opplæ- ring for alle (§ 1 – 3), blir svakhetene tydelige. Ekspertgruppens forslag får oss til å heve øyebrynene når de fore- slår å opprette en sjette spesialisering som kombinerer stoff fra logopedi og Spesialpedagogikkens kategorier er utdaterte

audiopedagogikk samtidig som de be- holder begge de to gamle kategoriene. Det hele nærmer seg karikaturen når de deretter, blant disse seks kategori- ene, foreslår å løfte frem logopedien med egen mastergrad. Blant andre konfliktfylte tema som ekspertgruppen unnlater å rydde opp i, er om vi skal satse på individtilnær- ming eller på systemrettede tiltak. Det er vel bare norske pedagoger som kan oppkonstruere en dikotomisering her, men like fullt kunne vi ønsket at grup- pen hadde bidratt til å legge denne ballen død ved å begrunne at det er samspillet mellom system og individ som er poenget – det dreier seg ikke om valg mellom to ulike og selvsten- dige tilnærminger. Vi har en tilsvarende ideologisk strid når det gjelder organisering av opplæringen. Statens spesialskoler ble etablert innenfor et ideologisk rammeverk hvor en trodde på en høy grad av organisatorisk spesialisering. Dagens ideologi ser ut til å befinne seg i den andre grøften, nemlig at det eneste riktige er at alle, uansett spesielle behov, bør få sin opplæring sammen med alle andre på samme Organisering av spesialpedagogisk utdanning

sted, av de samme lærere, til samme tid og i en lik kontekst. Med andre ord er en fundamentalistisk holdning erstattet med en annen fundamenta- listisk holdning, og fundamentalister kommuniserer som bekjent bare innenfor eget trossamfunn. Det ville vært interessant om ekspertgruppen hadde flagget sin ideologi og foretatt en drøfting som kunne blitt formidlet til våre politikere. Ekspertgruppen unnlater også å gjøre rede for hvordan vi skal frem- skaffe den nødvendige kompetansen for å gi tilpasset opplæring til evne- rike. Dette kan selvsagt være fordi de ikke erkjenner at spesielt evnerike i den norske skolen har spesielle opplæ- ringsbehov som allmennlærerne ikke allerede mestrer. La oss i denne sammenheng også se nærmere på et større, mer omfattende og komplisert problemområde. I pe- rioden fremmot slutten av 1980-tallet hadde vi vårt mest avanserte forsøk på å utvikle og gi et innhold til den spesialpedagogiske utdanningen for lærere. Den klare hensikt var å bidra til å gjøre skolen bedre skikket til å gi en tilpasset opplæring for alle. Denne utdanningen begynte med en ettårig spesialpedagogisk utdan- ning som forutsatte en gjennomført

85

Bedre Skole nr. 3 ■

2014