Bedre skole nr. 4 -2016

Om å miste seg selv Å oppdage – for ikke å si å oppleve – en skoles iboende, skapende kraft, er høydepunkter fra våre ulike arbeidsoppdrag med lærerkollegier. Som betrodde representanter fra universitetets lærerut- danning har vi vært engasjert ved flere ulike skoler. Ikke sjelden hører vi stemmer uttrykke at de blir pådyttet reformer og innsatsområder fra skoleeier og departement eller direktorat, uten først å bli spurt om hvor skoen egentlig trykker. Det er et tankekors! Vi har fått høre at skoler opplever å miste seg selv, at de unnlater å utforme sin egen pedagogikk. Alternativet kan være å forholde seg apatisk til påtrykkene utenfra og gi seg i kast med ytrestyrte, evidensbaserte programmer og under- kaste seg alle de sentralt styrte innsatsområdene. Flere lærere har gått lei av at skolen har blitt et marked for spekulanter, der agenturene like gjerne kan ha tilhold i kommunestyrer som hos Utdan- ningsdirektoratet. Dagens utvikling slik vi har forsøkt å beskrive gjennom «påtrykkene» i Figur 1, gir audiens til machiavellismen hvor en gjennomgripende mistil- lit til menneskene i systemet, gjennom kontroll og prediksjon skal innfri nyttige hensikter for staten. Vi er usikre på om dette nærer elevenes læring og utvikling. Dagens lærere må underkaste seg skoleeiers ut- viklingsorientering. De opptrer lojalt overfor sen- tralstyrte innsatsområder. Skolene profileres og bygger sin identitet ved å etterkomme skoleeiers inngåtte kontrakter om forpliktende oppfølging av evidensbaserte programmer innen fag og sosial kompetanse. Den norske grunnskolen er en skole for alle. Den naturlige forskjelligheten – i elevflok- ken som blant lærere – skal i utgangspunktet gi grobunn for at skoler kan skape seg ulik identitet og profil. I den norske fellesskolen vil det være helt normalt at flere elever aldri vil finne mening i å delta i klassens mainstream-undervisning. Den enkelte skole må tilpasse og innrette sin pedago- gikk slik at den i større grad bygger løsninger på tvers av klasser og trinn. Retten til tilpasset opp- læring må ikke låses til et klasserom med rigide, faginndelte timeplaner. Nei, skolen må frigjøre seg og komme i bedre kontakt med sin egen, unike virkelighet og bli betrodd ansvaret for å utvikle og innrette arbeidsmodeller som gir den beste læring

og utvikling for akkurat denne skolen. Slik får vi forskjellige skoler – og slik skal det også være når hver skole består av helt unike mennesker.

litteratur Biesta, G.J.J. (2014). Utdanningens vidunderlige risiko. Bergen, Norge: Fag- bokforlaget. Biesta, G.J.J. (2015). Hva er en pedagogisk oppgave? Om å gjøre voksen eksis- tens mulig. I: P.O. Brunstad, S.M. Reindal & H. Sæverot (red.), Eksistens & pedagogikk – en samtale om pedagogikkens oppgave (s.194-209). Oslo, Norge: Universitetsforlaget. Bjørneboe, J. (1962). Læreren og eleven. I: Bokverket «Veien til fremtiden» - bind 1 – Grunnskolen (s.732-744). Oslo, Norge: Norske Oppslagsverker AS. Buer, M. (1992). Jeg og Du. Oslo, Norge: Cappelen Akademisk Forlag. Crone, B. (1969). Estetikk – som vitenskapen om uttrykket. Oslo, Norge: Tanum Forlag. Gadamer H.-G. (2012). Sannhet og Metode. Grunntrekk i en filosofisk herme- neutikk. Oslo, Norge: Pax Forlag. Hansen, F.T. (2014) At stå i det åbne – dannelse gjennom filosofisk undren og nærvær. København, Danmark: Hans Reitzels Forlag. Hart, R. (1997). Children’s Participation: The Theory and Practice of Involving Young Citizens in Community Development and Environmental Care. New York, USA: Division of communication UNICEF. Holst, C.V.B. (1954). Fragment av en kunstfilosofi. Oslo, Norge: Tanum Forlag (Forlagt av Johan Grundt Tanum). Holst, C.V.B. (1974). Kulturfilosofiske skrifter. Oslo, Norge: Tanum Forlag (Forlagt av Johan Grundt Tanum). Levinas, E. (2013). Underveis mot den annen. Essays av og om Levinas ved Asbjørn Aarnes. Oslo, Norge: Vidarforlaget. Schiller, F. (2001). Om menneskets estetiske oppdragelse i en rekke brev. Oslo, Norge: Solum Forlag. Skjervheim, H. (2002). Mennesket. Essay: Deltakar og tilskodar. Oslo, Norge: Universitetsforlaget. Stortinget (1998a). Lov om grunnskolen og den videregående opplæringa (opplæringsloven) av 17.07.1998. Hentet 01.02.2016, fra https://lovdata.no/ dokument/NL/lov/1998-07-17-61/KAPITTEL_2#KAPITTEL_2. van Manen, M. (1993). Pedagogisk takt – Betydningen av pedagogisk omtenk- somhet. Bergen, Norge: Caspar Forlag.

Eldar Taraldsen er universitetslektor i pedagogikk ved avdeling for lærerutdanning, Nord universi- tet. Taraldsen har over 20 års erfaring fra arbeid i barnehage og skole. Han er i dag fagansvarlig ved grunnskolelærerutdanningen, spesialpedagogikk og arbeider for tiden med avhandling om estetisk pedagogikk til graden dr.philos. Endre Kanestrøm har 20 års erfaring fra PPT, og har dessuten erfaring fra både barnehage og skole. Han er i dag tilsatt som førstelektor i pedagogikk ved Nord universitet hvor han er fagansvarlig for veileder- og mentorutanningen og spesialpedagogikk. Kanestrøm har ledet flere oppvekstrelaterte prosjekter.

88

Bedre Skole nr. 4 ■

2016