Bedre skole nr. 4 -2016

BOKESSAY

profesjonsfellesskapet, lærer versus lek- tor, teori–praksis-forholdet, og endelig elevene – hvor blir de av i analysen?

bevisste mennesker, ikke minst så vi det under læreropprøret i 1942 mot Quis- lings nazifiseringsframstøt mot skolen. Utvalget er på sporet av en slik diskusjon i sitt siste oppsummerende kapittel, der det pekes på behovet for forskning om lærerrollen, men en grundigere disku- sjon av lærerens profesjonsidentitet under kunnskapssamfunnets kontekst er nødvendig om en skal komme til bunns i spørsmålet om hvordan profesjonsfel- lesskapet skal kunne videreutvikles. Profesjonsidentiteten er profesjonsfel- lesskapets kjølstokk. Lærer versus lektor – fortsatt to løp? Den norske lærerstanden har historisk vært delt i to leire, lærerne og lektorene. Folkeskolen og senere grunnskolen har tilhørt lærerne, mens gymnaset og se- nere de allmennfaglige studieretningene i den videregående skolen har vært lek- torenes domene. Skillelinjene har vært dype og sammensatte, beskrevet av his- torikeren Gro Hagemann som to «ånds- kulturer» ( Skolefolk 1992). Utvalget gjør en treffende observasjon når det skriver slik: «Noe av det potensielt mest forny- ende som er skjedd med Kunnskaps- løftet, er at denne motsetningen tilsy- nelatende er i ferd med å bli definitivt overskredet» (s. 44). Det startet allerede med L97 der de to skoleslagene fikk en felles plattform i den generelle delen av læreplanen, med Kunnskapsløftet ble grunnskolen mer kunnskapsorientert og den videregående skolen en tydeligere fortsettelse av grunnskolens program. Grunnskolelærerutdanningens skrittvise akademisering mot et masterstudium, fordypning i undervisningsfagene og forskningsbasert undervisning peker i samme retning. Med høyskolefusjone- ringene og nye universitetsdannelser vil trolig stadig flere av lærerutdanningene bli underlagt universitetene i årene som kommer. Kort sagt: Forskjellen mellom lærer- og lektorutdanningen er redusert,

grunnlaget for de to åndskulturene er i oppløsning, som utvalget sier: «lærerens kunnskapsgrunnlag, yrkesrolle og sam- funnsmandat er under intens reforhand- ling». Men fortsatt er det likevel slik, som rekrutteringsanalysen i boken viser, at lektorutdanningen «i vesentlig større grad enn grunnskolelærerutdanningen tiltrekker seg de beste kandidatene fra videregående skole» (s. 107). Med en kald, byråkratisk term: Inntakskvaliteten er lavere i lærerutdanningen enn i lek- torutdanningen. Utvalget spør hvordan den nye lærerutdanningen skal forholde seg til de to tradisjonene og går nøye opp de historiske linjene, men det har kanskje mer sett sin oppgave i å belyse spørsmålet enn i å driste seg til å svare. Er norsk skole fortsatt best tjent med to utdanningsløp til læreryrket? Har lærer- profesjonen og profesjonsfellesskapet noe å vinne på en integrering av lærer- og lektorutdanningen? Skal framtidens universitetssystem holde seg med to utdanningsveier til ett og samme yrke? Det er spørsmål som kanskje når ut over diskusjonen av lærerrollen pr. i dag, men de er vanskelige å komme utenom i kjøl- vannet av det skiftet kunnskapssamfun- net har skapt i utdanningssystemet. Praksisopplæring – et uløst dilemma Om lærer- og lektorutdanningen en gang i framtiden skulle bli en enhetlig utdan- ning, så vil vi stå overfor et markant brudd i historien. Det er ikke mange av dem i lærerutdanningshistorien, siden skiftet fra 1800-tallets seminarer til eta- bleringen av lærerskolene ved inngangen til 1900 har utdanningen i det store og hele vært en utvikling preget av kontinui- tet. Ikke minst ser vi det i diskusjonen om hvordan praksisopplæringen skulle løses, som har vært et kjernetema så å si ved hver reformendring siden lærerskolelo- ven av 1902. Hvordan skulle praksis in- tegreres i utdanningen? Burde lærersko- lene holde seg med egne øvingsskoler?

Først profesjonsidentitet – så profesjonsfellesskap

Siden 1970-årene har noen stereotypier gått igjen i forskning og evalueringer av koblingen mellom lærerrollen, lærepla- ner og skoleutvikling. De kan spisses slik: a) Lærerne er teorifiendtlige og holder seg ikke tilstrekkelig oppdaterte i fag og pedagogikk, b) lærerne trives best alene ved kateteret og med læreboken for hån- den, og c) lærerne er langt på vei upåvir- kelige av nye læreplaner – de fortsetter for det meste å undervise etter samme mønster som tidligere. Utvalgets forslag til styrkning av profesjonsfellesskapet er velplassert og viktig, men hvordan skal et engasjement fra lærer til lærer, derfra til skolefellesskapet og videre til et faglig nettverk på tvers av skolene, vekkes til live? Kanskje er spørsmålet litt bakstre- versk – «intet er nytt under solen» – men det ligger i dagen, for utvalget poengte- rer selv at politikkens profesjonalisering ovenfra siden årtusenskiftet har hatt til hensikt å kompensere for en manglende profesjonalisering innenfra, fra lærerne selv. Men da altså uten helt å ha nådd fram. Jeg tror en nøkkel ligger i lærerutdan- ningen, i utdanningens evne til å skape en profesjonsidentitet hos lærerstudente- ne. Den diskusjonen har i liten grad stått i fokus i de seneste lærerutdanningsre- formene, som mer har vært opptatt av pedagogikkens redskapsfunksjoner enn fagets dannelsesinnhold og identitets- skapende tradisjoner. En profesjonalise- ring innenfra, der læreren selv er moto- ren, faller i stor grad tilbake på lærerens profesjonsidentitet, det har lærernes historie tydelig vist oss i tidligere epo- ker da skolefolket så sitt virke i et større, nasjonsbyggende perspektiv. Lærerne var en stand av ideologisk og kulturelt

90

Bedre Skole nr. 4 ■

2016