Bedre skole nr. 4 -2016

BOKOMTALER Fengselsundervisning, politikk og byråkrati Torfinn Langelid Bot og bedring? Fengselsundervisninga si historie i Noreg Cappelen Damm Akademisk 2015 444 sider

konflikt mellom fengselsmyndigheter og skoleverket, mellom fagpersoner, politi- kere og byråkrater. Bot og bedring er ingen prangende «coffe-table-book», snarere tvert imot, og det var nok heller ikke Langelids intensjon å gi en lettvint og glanset framstilling av fengselsundervisningas historie. Boka er preget av forfatterens solide kunnskaper, og hans engasje- ment skinner tydelig gjennom, noe som gjør framstillinga både strukturert og levende. Straff versus pedagogikk Et par saksområder, eller tema, skiller seg ut. Det ene dukker opp alt i første kapittel: «Straff og pedagogikk – to sys- tem i konflikt?» Når straff skal være en pine som den straffede blir påført, hvor- dan kan det forenes med pedagogikkens mer humane, frigjørende side? Langelid gir en inngående og godt dokumentert framstilling av hvordan dette forholdet til tider har vært konfliktfylt, til tider preget av en felles målforståelse, alt etter hvilke behandlingsideologier som var rådende. I 1700-tallets tukthus, hvor lovbrytere og andre som lå samfunnet til byrde, ble innsatt og mer eller mindre fritt kunne bevege seg, hadde det som forekom av undervisning en religiøs, oppdragende og disiplinerende karakter. Utover på 1800-tallet ble «straffereduserings- prinsippet» mer utbredt, med fengsel i stedet for dødsstraff, svimerking og lemlestelse. Det førte til et økende an- tall innsatte i fengslene, som etterhvert ble overfylte, og et nytt syn på fengslets funksjon gjorde seg gjeldende. Gjennom fengselsoppholdet skulle fangen forbedres, og den religiøse under- visninga skulle bidra til det. Fra England hentet Fredrik Holst, professor i medisin og medlem av Straffeanstaltskommisjo- nen av 1841, ideologien om at det var gjennom anger og bot fangene skulle

ønske seg tilbake til samfunnet. Fangene skulle ikke lenger straffes fysisk, men gis mulighet til åndelig forbedring, og det kunne bare skje i isolasjon og eneceller. Denne tankegangen lå bak opprettelsen av Botsfengselet i Christiania i 1851, og rundt om i landet ble det fram til 1868 bygd 56 distriktsfengsel med det samme cellesystemet. I Botsfengselet var presten ansvar- lig for undervisninga, og den ble gitt til fangene enkeltvis, på cella. Lesing, religion og bibelhistorie, og skriving og regning om det var «formålstjenlig», var de sentrale fagene. Imidlertid viste det seg at den strenge isolasjonen var hard å håndtere for mange innsatte, og reglementet ble noe myket opp, med blant annet fellesundervisning i lokaler utenfor cella. Her forlater vi Botsfengselet på slut- ten av 1800-tallet, og Langelid gir en innsiktsfull og oversiktlig framstilling av så vel fengselsvesenets som fengsels- undervisningas historie i Norge. I denne historia har spørsmålet om hvem som skulle være ansvarlig, og dermed også ha kontrollen, over undervisninga i fengsle- ne, vært sentralt: fengselsmyndighetene eller skolemyndighetene? Spørsmålet lar seg vanskelig besvare uten å gjøre rede for «sjølvforsyningsmodellen» og «importmodellen». Skolen kommer inn i fengselsvesenet Ifølge Langelid ligger det i «sjølvforsy- ningsmodellen» at det er Justisdeparte- mentet som er ansvarlig for alle aktivite- tene i fengslene, også undervisninga. Fra opprettelsen av de første fengslene var denne modellen rådende, men i tiårene etter 2. verdenskrig kom det krav om at det ordinære skoleverket skulle overta ansvaret for fengselsundervisninga, og i 1969 formulerte kriminolog og sam- funnsforsker Nils Christie «importmo- dellen»: de samme etatene som har ansvar for samfunnets ulike tjenester,

av jan oscar bodøgaard historiker

I Bot og bedring har Torfinn Lan- gelid skrevet et kinderegg av ei bok. Ikke bare gir han ei innsiktsfull framstilling av «fengselundervis- ninga si historie i

Noreg», slik bokas undertittel lyder, men han formidler også sentrale utvi- klingstrekk i fengselsvesenets utvikling generelt, samt viser tydelig hvordan by- råkratiet ikke alltid følger opp politiske vedtak som blir gjort. Med mangeårig fartstid innen feng- selsundervisninga og kriminalomsorgen, noe som resulterte at han i 2012 ble ut- nevnt til ridder av 1. klasse av St.Olavs Orden, og med et hovedfag i historie, har Langelid solid faglig ballast til å gi seg i kast med å systematisere og formidle fengselsundervisningas mangslungne historie. Langelid gir en kronologisk fram- stilling av fengselsundervisninga, fra 1800-tallets religiøse opplæring, i håp om åndelig forandring og forbedring hos fangene, til utdanning som menneskeret- tighet og ett av flere virkemiddel i kri- minalomsorgen. Samtidig som han viser hvordan endringer i fengselsvesenet har skjedd som følge av impulser fra utlan- det, dokumenterer han hvordan feng- selsundervisninga har vært gjenstand for

92

Bedre Skole nr. 4 ■

2016