Første Steg nr. 2-2014

som gjør meg skeptisk. Språket har en oppskriftmessig og fremtidsrettet klang; gjør du sånn nå, så blir det slik i fremti- den. Og det skaper en praksis hvor det plutselig er mulig å fremme ignorering av et barn som en løsning som virker. Gert Biesta (2010) skriver at spørs- målet om hva god utdanning er, har blitt erstattet med tekniske spørsmål om effektivitet og effekten av utdan- ningsprosesser. Den stadigmer etablerte målingskulturen innenfor utdanning og forskning er en manifestasjon på dette skiftet av fokus, skriver Biesta, og dette ser vi også på barnehagefeltet. Et økt krav til dokumentasjon, kartlegging og rapportering er i aller høyeste grad et eksempel på en målingskultur og en interesse for «hva som virker». Smeyers (2006) skriver at utdan- ning har blitt et hovedområde for «hva virker»-forskning. Det dreier seg om kvantitativ empirisk utdanningsfors- kning, hvor interessen ligger i å finne effekten av ulike variabler og de signi- fikante sammenhengene mellom disse (ibid). Veien en må gå for å få denne «sikre» kunnskapen omhva som virker er, som det oftest blir argumentert for, med vitenskapelig evidensbasert fors- kning, gjennomstorskala randomiserte kontrollstudier. Slike studier befinner seg innenfor instrumentell, ofte kvan- titativ empirisk forskning, noe som det

Ill.: Karl Rikard Nygaard

ET SKRÅSIKKERHETSSPRÅK Det er et språk med en slik skråsikker- het at det kan virke somomdet virkelig har funnet svaret på det meste. Både på hva pedagogikk er (eller bør være), hva «riktig» læring er, og hvordan dette skal

gjøres. Det finnes ikke usikkerhet eller ubestemmelighet i dette språket. Peda- gogikk og læring blir fremstilt så enkelt sombare det, «vi har funnet løsningen!» roper dette språket til meg. Det er man- gelen på usikkerhet og ubestemmelighet

første steg nr 2 | 2014 | 53