Første Steg nr. 2-2014

i vårt møte med hverandre. Uavhengig omdet er bare er oss to eller flere tilstede – det skjer noe somer så vanskelig å sette ord på. Det skjer noe magisk. Dette har vært problematisk for flere jeg har arbei- det sammen med. En av demåpnetmed følgende utsagn: «Han kommer til å spise deg opp snart.» Hjelpes. Men det er et gjenkjennelig uttrykk. Jeg kan legge til at tonen dette ble sagt i, muligens ikke vitner omveldig stor tiltro til min relativt korte erfaring i barnehagen. Som om dette er noe jeg sikkert kommer til å skjønne etter hvert, at denne oppspisingen kan vi ikke ha noe av. Hvilke føringer ligger i dette uttryk- ket om å bli spist opp? Uttrykket «å la han spise deg opp» er kanskje ikke et like tydelig eksempel på læringsdiskur- sens språk som tidligere nevnte «tidlig innsats» og «langsiktige effekter», rent språklig sett. Men det er likevel et klart eksempel på læringsdiskursens språk, sett ut fra hvilke føringer som ligger bakt inn i begrepet «spise opp». Jeg opplever at det her ligger bakt inn noen holdnin- ger omhva somer profesjonelt, hvordan en barnehageansatt skal forholde seg til barna. Å passe på at man ikke blir spist opp, drar formeg i retning av et ideal om at det bør være en synlig avstandmellom voksen og barn. En avstand som inne- bærer at vi ikke blir berørt, i hvert fall ikke altfor berørt. Som når en jente gråter og gråter og vi foreslår ignorering. Som når en rela- sjon er så sterk at den kan skapemagi for en hel barnegruppe. For meg blir dette en slags liksom-avstand. En avstand vi tror vi kan skape. En avstand vi tror vi har kontroll over. En avstand vi tror vi kan regulere og porsjonere ut i passelige mengder. En umulig avstand. At denne avstanden er umulig, hand- ler formeg omdet Biesta, med referanse til Derrida, kaller transcendental vold . Biesta (2009) skriver at utdannelse alltid innebærer en krenkelse av elev- ens suverenitet. Det er dette han kal- ler transcendental vold. Dette dreier

seg ikke om at pedagogiske relasjoner skal være voldelige i den forstand at det utøves fysisk vold, men det innebærer en bevissthet knyttet til den volden som utøves når en griper inn i andres liv. Denne transcendentale volden er uunngåelig i en pedagogisk relasjon, og det er også den som gjør det mulig for unike elever å bli til i verden. Biesta skriver at vi sompedagoger all- tid vil gripe inn i barnas liv, forstyrre og forandre. Vimå innse dette. Det er derfor jeg vil understreke at å være pedagog innebærer nettopp en oppspising. Og jeg ville ikke vært den foruten. Hvorfor skal jeg ellers arbeide som pedagog? Jeg ser ingen grunn til å arbeide sombarnehagelærer om jeg ikke skal la meg gripe og bli grepet. Jeg ser ingen grunn til å arbeide som barneha- gelærerlærer om jeg ikke skal bli berørt eller berøre. Hvis jeg noen gang kommer dit at jeg har alle barna på en armlengdes avstand, slik at jeg kan være helt sikker på at jeg ikke blir spist opp – da er det pedagogiske prosjektet for meg dødt. En slik avstand som en teknisk praksis krever for i det hele tatt å kunne måle, kontrollere og vurdere mennesker ut i fra universelle standarder, innebærer for meg et overtramp. NEKTÅBLI HYSJAPÅ! Til slutt vil jeg ta deremed inn i en sam- lingsstund jeg en gang følte meg fanget i. Jeg fikk en uggen følelse hver gang jeg satt i dette rommet, med denne barne- hagelæreren og 18 barn, hvor samlings- stunden skulle gjennomføres. Etter et par – tre slike ganger med uggen følelse begynte jeg å tenke igjennom hvorfor jeg syntes det var så ubehagelig. Hva er det som gjør at jeg ikke trives i dette rommet? Jeg begynte å undremeg over omdet kanskje var littmye hysjing somutgjorde mitt ubehag. For deretter å tenke at jeg sikkert bare var hyperkritisk fordi jeg i utgangspunktet ikke er veldig begeistret for den tradisjonelle samlingsstunden. Men jegmåtte finne ut omdet var hysjin-

gen som provoserte meg. Så neste dag tok jeg med notatblokka mi, og satte ett kryss for hvert hysj som ble utdelt av førskolelæreren. Samlingsstunden varte i 16minutter. 17 kryss ble skrevet ned i blokka. Hysjer du, ønsker du mest sannsynlig stillhet. Hysjer du, ønsker dumest sannsynlig at noen skal tie stille.

Jeg har inntrykk av at vår profesjon også blir hysjet på og oppfordret til å tie stille, i spørsmål hvor vår kunnskap virkelig burde vært deltakende og frem- tredende. Jeg vil oppfordre dere til ikke å innfinne dere med å bli hysja på. Jeg vil oppfordre dere til å stå fremog forstyrre sidemannen, politikeren ellermedarbei- deren. Forstyrr med deres kunnskap og erfaring. Forstyrr med deres profesjon. Det er et etisk ansvar vi har somførskole- lærere – vi må ytre oss for barnas skyld. Det er vårt ansvar!

56 | første steg nr 2 | 2014