Første Steg nr. 4-2014

gjennomen dialogmed Jacques Derrida – Om dekonstruksjon, annerledeshet, etikk, ansvar, fornuft og transformasjon . Fjørtoft refererer Derrida: «(…) det fin- nes aldri noen garanti, noennormer som garanterer eller sikrermot en risiko (…).» Hun vil oppfordre til å se læring danse . ÅUNNDRASEGRUBRISERING «Jag ser den andre, men jag är inte den andre», sier etikerenEmmanuel Levinas (1906–1995). Hvordan relaterer du til et barn? Hva er et barn? Eller: Hvordan kjenner et barn at du har respekt for livet, somgrenseoverskridende praksis, slik det leves i hverdagen i barnehagen? Vi glemmer ofte at forholdet til andre mennesker ikke bare er et spørsmål om hva vi kan vite omdem. I hvertmenneske finnes noe somunndrar seg rubrisering og systematisering. Vi ønsker å holde veien åpen for kritisk refleksjon og aktiv verdikritikk. Engasjement for teoretisk og demo- kratisk ansvar er kanskje Biestas vik- tigste anliggende. Det er et risikabelt prosjekt. Pedagogikk kan karakteriseres som et etisk prosjekt. Etikk er et sted å starte for å videreutvikle pedagogisk dømmekraft til beste for barnet og verden. Biesta prøver å gjøre filosofien forståelig – skape mening for å bygge opp en profesjonsbevissthet som kan fungere som en veiviser og stifinner i oppdragelsen og dannelsen sammen med barna. Og det med takt og tone. Debattene om diskurser er knyttet til ulike demokratiske innganger, for eksempel kreativitet og virtuositet. Disse diskusjonene kan i tur og orden bidra til at ideen om pedagogisk dømmekraft får en skapende kraft til beste for fellesskapet i spenningsfeltet mellom fag og (ut)danning. Biesta utfordrer «rådende» politiske forståelser av utdanningens innhold og formål. Biesta åpner opp for innvikling og utvikling – på kort og lang sikt. Språket i boka er ikke enkelt, men det er vel verd å arbeidemed og mot.

EINAR JUELL (einar.juell@utdanningsforbundet.no) er seniorrådgiver i Utdanningsforbundet. Han er også fagbokforfatter innen barnehagefeltet (foto:Tore Brøyn).

kontrollprosjekter. Dette vil jeg karak- terisere som «hybris», overmot. IKKEREISELEDER, MENSTIFINNER Vil Biesta kunne få innvirkning på forståelsen av pedagogisk teori og hva eventuelt danning kan være i dagens barnehager? Det å oppdra og utdanne er å forandre. Biesta viser til Søren Kierkegaard, somigjen viser til hvordan man sompedagogmå legge fra seg rollen somreiseleder, og heller innta rollen som stifinner . Stifinneren finner først den som skal hjelpes, for deretter å utforske nye landskaper i fellesskap. Resultatet er at begge kommer ut av prosessen somnoe annet enn de var. Pedagogikken er barne- hagelærerens viktigste kilde til reflek- sjon og ettertanke. Barnehagens formål skal skapes og gjenskapes i praktisk og pedagogisk arbeid. Dette er viktig i en tid hvor informasjonsflyten er eksplo- siv og ethvert pensum er et mer eller mindre vilkårlig utsnitt av en flytende kunnskap i en uregjerlig verden. Vil man oppnå forandring, krever diskursen om barnehagen som læringsarena et annet kunnskapssyn enn det rent rasjonelle og kontrollerbare. Mitt spørsmål blir da: Hvordan reflek- teres dette i pedagogiske debatter om pedagogikk? Biestas tematisering av utdanning somsosialisering, subjektive- ring – somhandler omhvordan små barn dannes som individer – og kvalifisering kan videre utvides med eksempelvis temaer somdemokrati og den uendelige etikken i barnehagelærerprofesjonen og hos den enkelte barnehagelærer. Her vil jeg vise til Birgitte Fjørtofts masteroppgave: Læring i barnehagen – En gjentenkning av læringsbegrepet

verdinøytral, heller ikke i et rettighets- og demokratiperspektiv. Biesta refererer aldri til Gilles Deleuze (1925–1995). Deleuzes perspek- tiv er imidlertid at kunnskap er en vev, veven begynner med røttene, fortsetter med stammen og ender øverstmed selve trekronen. Dette kan være en metafor som også kan dekonstrueres og vendes opp ned somennegasjon og filleristes i et forsøk på utfordremekaniske diskurser, eller dominerende forståelser, omkring utdanningens pedagogiske forankring. Når Deleuze benytter begrepet rhizom (fra gresk, betyr rot, jordstengel) sprer røttene seg, ikke hierarkisk, men via for- bindelser som kan søke mange veier på en og samme vei. Her er det både risiko ogmuligheter for grenseoverskridelser i praksis i trådmed og i bruddmedBiestas argumentasjonsrekker. Pedagogikken har etmandat somofte er forankret i «trekronen», pedagogikk handler om en dialogbasert praksis i motsetning til en hegemonisk og tek- nisk praksis. Kunnskap har immaterielle egenskaper og verdier ogmå derfor deles i dialogen i møtene med «den andre og det andre» for å gi mening. Biesta kriti- serer den evidensbaserte tendensen til å redusere pedagogisk teori og praksis til teknologisk teori og praksis. Forskeren peker på at vi i vår vestlige kulturtradi- sjon nærer en ureflektert tillit til våre

første steg nr 4 | 2014 | 25