Utdanning nr. 15 - 2016

Debatt

Meiningar på nettet Redaksjonen i Utdanning tek imot langt fleire meiningsytringar enn det er plass til i bladet. Men nokre vert publiserte i nettut- gåva vår, utdanningsnytt.no. Her følgjer pre- sentasjon av nokre meiningsytringar: Skolens fallitt Omdømmet til norsk skole har hatt en dra- matisk svikt de siste 50 årene. Fra å være en soleklar bærebjelke i samfunnsbyggingen, fremtrer den i dag som delvis handlingslam- met nasjonal leverandør av tjenester som er i ferd med å gå ut på dato. Omdømme har med lønnsnivå og kunnskapsrangeringer å gjøre. Men tidligere hadde skolen noe å si for felles- skapet. Den sto som garantist for framtids- vekst og muligheters virkeliggjørelse, skriver Sigurd Stenersen. [16.8.] Det er absurd å lese følgende råd: «Uansett årsak til skolevegringen, er det viktig å få bar- net på skolen så fort sommulig» i artikkelen «Barn og unge som nekter å gå på skolen» på foreningen Voksne for barns nettside. Pre- misset må være å først gjøre nødvendige end- ringer i barnets skolehverdag slik at årsakene til skolevegringen fjernes, skriver Jan Terje Bakler ved Fabulinus, som driver med rådgiv- ning om begavede barn. [24.5.] alternativ, må vi ta høyde for at barn og unge faktisk ikke vet hva yrkesfag er for noe. Der- for må det bli like naturlig for en skoleklasse å besøke en byggeplass somMunch-museet. Til skolestart søkte bare 96 elever bygg- og anleggsfag i Oslo. Vanligvis gjennomfører under halvparten. Det er ikke nok i en by som i 2040 trolig vil ha én million innbyggere, skriver Raymond Johansen (Ap), byrådsleder i Oslo og Tone Tellevik Dahl (Ap), byråd for opp- vekst og kunnskap i Oslo. [21.8.] Ikke alle med skolevegring bør tilbake til skolen med en gang Yrkesfagene må inn i barneskolen Dersom yrkesfagene skal være et reelt

Yrkesliv

Hvorfor være lærer?

«En lærer er så viktig og nyttig for et samfunn som en lege, fordi lærerne er legen til intellektet», skriver Marthe Berg Reffhaug idet hun siterer en elev. ILL.FOTO JOHNROALDPETTERSEN

Siden jeg var ferdig utdanna lærer, har jeg jobba i videregående, på ungdomsskole, og nå som utenlandslektor ved et universitet i Cluj-Napoca i Romania. Det har vært vanskelig å finne meg til rette som lærer, og for meg har ikke læreryrket svart til forventningene. Ønsket om å kunne hjelpe barn og unge med å få tro på seg selv, og å jobbe med et fag jeg elsker, har druknet i planer, lover, vurderingspunkt, karakterer og knuste drømmer. Iblant har jeg vært frista til å gi opp, og bli hva som helst, bare ikke lærer. For et par uker sida var jeg der: helt sikker på at jeg gikk i gang med mitt siste semester som lærer på mange tiår. Ved universitetet i Cluj underviser jeg i norsk- didaktikk. Didaktikk er et frivillig fag, som stu- dentene kan ta i tillegg til de andre fagene sine. I klassen min er det tre studenter. Det å bli lærer er lite populært i Romania, mye på grunn av lønna,

som er ca. 1800 kroner brutto i måneden, et beløp det omtrent er umulig å overleve på. Likevel sitter disse tre der – åpne og ivrige. Jeg ble nysgjerrig. I den første timen fikk studentene i oppgave å reflektere over hvorfor de vil bli lærere. En av dem skrev noe som rørte noe fundamentalt i meg, og jeg ble minnet på hvorfor det å være lærer er den viktigste jobben man kan ha. Hun skrev: «I videregående skole hadde jeg mange gode og flinke lærere. De viste meg at rollen til en lærer er så viktig og nyttig for et samfunn som rollen til en lege. Fordi lærerne er legen til intellektet. De hjelper oss å utvikle vår kunnskap, de hjelper oss å finne våre roller i verden. Det er på skolen du bestemmer deg for hva du vil bli. Uten lærere fin- nes heller ingen leger.»

Det må bli like naturlig for en skoleklasse å besøke en byggeplass somMunch- museet, skriver innsenderne. ILL.FOTO: ERIKM.SUNDT

Marthe Berg Reffhaug

42 | UTDANNING nr. 15/16. september 2016