Utdanning nr 18 - 2014

Innspill

Sover Språkrådet?

At vi i Norge i dag har to skriftformer – bokmål og nynorsk – er for mange en kime til irritasjon. I de aller fleste familier er det slik at om en vilkårlig diskusjon nærmer seg punktet til å bli voldelig, vil det å kaste ut motstandmot nynorsk være en garantert brannslukker.

Arne Jørgen Løvland

lektor ved Vågsbygd videregående skole i Kristiansand

FOTO PRIVAT

Det er som om bitterheten som var retta mot en uenighet, i stedet rettes mot et problem. Alle er hjertens enige i at opplæringa i dette «grautmålet» ikke bare er bortkasta tid, det er økonomisk gali- matias og en kime til karakterbrist, dårlig selvtil- lit, familiekrangler og utallige våkenetter for vår oppvoksende slekt. Kan hende er det motstanden mot den nynor- ske skriftforma som gjør at folk ikke ser skogen for bare trær; at det er folkesjela, det språklige uropphavet de kaster fra seg. I stedet omfavner de det de tror er det norske – det danske språkopp- havet. Slik fortsetter de sin kunnskapsløse døs der de for alt i verden vil unngå omvendelse, slår seg på brystet og sier: «Bokmålet vil jeg forsvare til Dovre faller». Bokmål og bokmål. Dansk er et mye mer dek- kende ord for den språkvarianten. Tilhengerne av dansk har innsett at det å kalle det norske skrift- språket dansk, det er å undertegne egen døds- dom. De prøvde seg med riksmål, men heldigvis var det mange som så galskapen i den varianten, og fikk den forbudt. Det mindre heldige var at vi som ei erstatning fikk en voldsom fascinasjon for bokmålet. Akkurat den overgangen er vond å forstå; at de kasta på båten det norske språket, nynorsken. Finn Erik Vinje er min store språkhelt. Før i tida var han hver uke på TV eller i radio og snakka om hva som var lov og hva som ikke var lov. På ett eller annet tidspunkt må Vinje ha blitt ei belast- ning, for en dag var han borte vekk. Han er ikke pakka helt bort, for han jobber fremdeles med språket, det viser bokproduksjonen hans, men det som er dumt, et at vi ikke lenger har noen som «passer på språket» – vi har mista språk- politiet.

Jo da, sier du kanskje , vi har Språkrådet. Jeg har også alltid trodd at Språkrådet skulle verne det norske språket, og det gjør de sikkert – på sin måte. Nå har riktig nok historien vist oss at rådet i mindre grad enn Finn Erik Vinje er beslutnings- klare. Dersom noen skreiv eller sa «efter disse normer …», var Vinje der med en gang. Jeg har aldri noensinne opplevd Språkrådet i den posisjo- nen. Kan hende er uenigheten internt for stor, for er det noe de siste språkendringen ikke er prega av, så er det presisjon, heller en ugjennomtrengelig jungel av muligheter. På nettsiden sprakradet.no under tittelen «Dette gjør Språkrådet», står det lista opp sytten punkt. Punkt nummer fire sier: «Vi forvalter rettskrivin- gen i nynorsk og bokmål og følger med på hvordan språket utvikler seg.» Det står at de «følger med», og da forventer jeg handling. I mitt hode er et språkråd en organisasjon som forvalter rettskrivinga, men også et råd som påpe- ker feil og mangler, og noen som korrigerer når de ser at vi beveger oss i feil retning. Ikke en eneste gang har jeg registrert at de står opp og sier «Nå beveger vi oss i heilt feil retning. Skal vi bevare det norske språket, må vi …» Nei, Språkrådet gjør ikke det. De sover! I A-Magasinet den 25. januar 2013 skreiv Vetle Lid Larssen et utfall kalt «Ditt språk». Da han skreiv dette, må Lid Larssen nettopp ha våkna opp av den samme søvnen som Språkrådet er i, men i motsetning til Språkrådet som fortsetter søvnen, får Larssen en språklig erkjennelse. Han vil ikke kjempe for det norske, men det danske. Han velger det mang en byråkrat har trodd var løsninga – angrep. Da gjør han, som østlendin- ger, de gråsprengte i vest, mediene og forlagshusa – feier til side det urnorske språket, og i stedet

«Riksmålstilhengerne er plassert der hvor språkavgjørelsene tas.»

36 | UTDANNING nr. 18/31. oktober 2014